Siste kritikker:

Mellom livsløgn og virkelighet

Rogaland Teater, Intimscenen Mann uten hensikt

Av Arne Lygre Regi: Vladimir Bouchler Scenografi: Even Børsum Med Anders Dale, Øystein Martinsen, Ragnhild Arnestad Mønnes, Lars Funderud Johannessen, Marianne Holter, Mette L. Arnstad

På Rogaland Teater har den russsiske regissøren Vladimir Bouchler et nytt og utvidende perspektiv på Arne Lygres samfunnskritiske dystopi

I disse dager har Mann uten hensikt premiere i Lisboa, og i fjor høst ble det satt opp i Paris av Claude Régy, en av Frankrikes mest anerkjente regissører. I Norge hadde Mann uten hensikt urpremiere på Torshovteatret høsten 2005 i regi av Alexander Mørk-Eidem, men norske teatersjefer har en forkjærlighet for urpremierer, så flere tolkninger har stykket hittil ikke fått. Desto gledeligere at teatersjef Hanne Tømta som en av sine siste premierer på Rogaland Teater har gitt den russiske regissøren Vladimir Bouchler i oppgave å tolke Arne Lygres tankevekkende og dystre fabel om mellommenneskelige forhold i et liv uten hensikt. Lygres absurde sammenblanding av virkelighet og illusjon er en krass lek med forestillingen om at alt er til salgs, og vår Kjøpekraft det beste bevis på vårt Menneskeverd. Et annet tema er teorien om at det moderne menneske stadig spiller roller, til og med i de nærmeste forhold. Peer Gynts allegori om løken er nærliggende - har vi i det hele tatt en kjerne?

Mann uten hensikt» starter som et moderne eventyr: en vakker dag bestemmer den rike gründeren Peter seg for å bygge en by innerst i en vestlandsfjord. Som et ekko av Christian Kvart utbryter han at «her skal byen ligge», og brutalt tvinges Grunneier tvunget til å selge hele området. Tyve år senere blomstrer byen, og Peter feirer jubileet sammen med Kone, ekskona han har sendt bud etter, sin trofaste følgesvenn og Bror, og Grunneier som i stedet for å leve et slaraffenliv med formuen fra salget, nå er blitt Assistent. Her slutter eventyret om Peter og Byen, perspektivet skifter: Peter ligger for døden på byens sykehus. Kone er kommet, Bror er naturligvis til stede, og snart dukker også Datter opp. Men «i virkeligheten» er de ikke Peters Kone, Datter eller Bror, de er bare roller som Peter har kjøpt og betalt dem for å spille. Altfor brysomt å leve med en kvinne, langt bedre med en ekskone som kan tilkalles etter behov - og kanskje en godt betalt datter kan hjelpe på dødsangsten? Men Peter må møte døden alene. I epilogen er Bror blitt Peters enearving og har overtatt hans tro på pengenes allmakt, samtidig som han gjennomskuer illusjonen: «Du er ingen», er hans siste desperate anklage mot den lettkjøpte Kone.

Mens pengene spilte den viktigste rollen i Mørk-Eidems oppsetning, får Vladimir Bouchlers regi bedre fram de mange ulike nyansene og lagene i den tilsynelatende enkle, men i virkeligheten ganske gåtefulle teksten. «Hos Lygre virker tingene tydelige, enkle og sanne; men så oppdager man at de ikke er tydelige, ikke enkle. Man oppdager at de er like løgnaktige som de er sanne. Og at sannheten og løgnen ikke lar seg skille», har franske Claude Régy uttalt om Mann uten hensikt.

Even Børsum som for noen uker siden i «Jungelboka» imponerte med en overdådig storby i forfall, skaper her et minimalistisk metallfarget scenerom som takket være skuespillernes nærvær, en oppfinnsom lyssetting og noen ytterst få rekvisitter etter tur overbeviser som vestlandsdal, sykehusrom og luksusvilla.

I motsetning til norske instruktører som hos Lygre vektlegger distansen og det særegne tredje-person perspektivet, får Vladimir Bouchler fram dobbeltheten i teksten ved å la de to hovedpersonene, Anders Dale (Peter) og Øystein Martinsen (Bror) tilføre replikkene en voldsom følelsesmessig dimensjon, samtidig som den gåtefulle skikkelsen, Grunneier/Assistent (Lars Funderud Johannessen), er i besittelse av en vedvarende komisk uskyld. De tre kvinnene er ikke like interessante, men i denne mannsverdenen er kvinnene luksus-rekvisitter.

Vladimir Bouchler utdyper problemstillingen i «Mann uten hensikt». Men til tross for tankevekkende tema, original regi og overbevisende rolletolkninger evner oppsetningen likevel ikke å engasjere fullt ut. Jeg opplever dødpunkter, det er som om en dimensjon mangler. Kanskje dramatikeren må ta skylden.

Denne anmeldelsen ble trykt i Klassekampen mandag 27. oktober