home

Litt for meget av det gode

Oslo Nye Teater, Centralteatret: «Vrede»

Av Joanna Murray-Smith
Regi og oversettelse: Anders T. Andersen
Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland
Med blant andre Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner, Jonas Strand Gravli, Marte Germaine Christensen

«Vrede» tar opp så mange sentrale og aktuelle problemstillinger at det rett og slett blir for meget.

Den internasjonalt anerkjente australske dramatikeren Joanna Murray-Smith er så vidt jeg vet ikke blitt satt opp her hjemme tidligere, men torsdag hadde Centralteatret Norgespremiere på «Vrede», en sammensatt og kompleks familiefortelling.
Handlingen utspiller seg i en besteborgerlig leilighet og stykket åpner med at den elegante, prisvinnende hjerneforskeren Alice Harper (Birgitte Victoria Svendsen) i et intervju med journalist-student Rebecca (Marte Germaine Christensen)holder en intens tale til oss om hjernens og raseriets betydning.
Alice er gift med Patrick (Johannes Joner), en anerkjent romanforfatter som Rebecca også intervjuer, og som ergrer seg over at bøkene hans selger dårlig. Men en samtale mellom ektefellene at selv om samlivet deres har sine problemer, løser de dem alltid i kjærlighet og harmoni.
Handlingen utspiller seg i en besteborgerlig leilighet signert Erlend Birkeland, og stykket åpner med at en elegant Birgitte Victoria Svendsen, som forsker Alice Harper, holder en intens tale til oss om hjernens og raseriets betydning. Hun blir avbrutt av en stemme fra salen, og snart kommer Marte Germaine Christensen opp på scenen – hun er journalist-student Rebecca og intervjuer Alice Harper som om få dager skal motta en av verdens mest prestisjefylte priser. Deretter intervjuer Rebecca Alices mann Patrick (Johannes Joner), litt rufsete kledd i skjorte og shorts, en anerkjent romanforfatter som ergrer seg over at bøkene hans selger dårlig.
En samtale mellom ektefellene viser at samlivet deres nok har sine problemer, men at de alltid løser dem i kjærlighet og harmoni. I bakgrunnen svinser en ung gutt i hvit skjorte (Jonas Strand Gravli), parets tenåringssønn Joe. Handlingen tar utgangspunkt i at han har tagget en moské, til foreldrenes forferdelse - en slik handling strir imot hele deres liberale humanistiske livsfilosofi. Hva galt har de gjort med sønnens oppdragelse?
Gjennom en dramatisk utvikling som virker litt gammeldags oppkonstruert, kommer det fram at Alice selv en gang har vært en opprørsk radikaler. Dette fører til nye problemer av mer privat psykologisk karakter, blant annet ser Murray-Smith ut til å mene at Alice har gjort karriere på mannens bekostning. I det hele tatt – skjønner jeg Murray-Smith riktig, støtter hun det bestående. Samtidig kan jeg tenke meg at hun ønsker å oppfordre oss til å drøfte problemstillingene hun tar opp, slik at vi, ved å bevisstgjøre våre egne standpunkter, kan ende med å ta de rette valgene.
Mimikk, kroppsspråk, replikkveksling – ensemblet på syv skuespillere tilfører teksten en nærhet og en menneskelig dimensjon som ikke kommer fram når man leser stykket. Dette gjelder samtlige skuespillere, men her vil jeg trekke fram Jonas Strand Gravli og Marte Germaine Christensen som jeg ikke husker å ha sett på Oslo Nye, og som her er handlingens krumtapper.
70-årenes politikk, samfunnsideologi, kvinnesak, fremmedfrykt, islamskepsis, familiehemmeligheter, klasseforskjeller, forholdet mann/kvinne, ungdomsopprør, forholdet foreldre/tenåringer – alt dette og mer til tas opp på under halvannen time. Enkelte tilskuere vil nok oppleve at det angår dem. For meg blir problemet at Murray-Smith, uten å trekke en eneste konklusjon, ordrikt og altfor teatralt gir seg i kast med så mange ulike temaer at de ender med å slå hverandre i hjel, og forkludre en mulig debatt. Det blir rett og slett for meget.

En redigert utgave av denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 10. september

Publisert: 12.09.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Vrede

Vrede

Alice (Birgitte Victoria Svendsen), Patrick (Johannes Joner) og sønnen Joe (Jonas Strand Gravli)

Foto Gisle Bjørneby