home

Ibsen frir til publikum

Ibsenfestival 2016 Nationaltheatret, Hovedscenen: «Vildanden + En folkefiende - Enemy of the duck»

Av Henrik Ibsen.
Bearbeidet av Thorleifur Örn Arnarsson og Mikael Torfason 
Oversatt av May-Brit Akerholt
Regi: Thorleifur Örn Arnarsson
Scenograf: Vytautas Narbutas
Kostyme- og maskedesigner, og koreograf: Sunneva Ása Weisshappel
Med blant andre: Mads Ousdal, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, Kai Remlov, Kjersti Tveterås og Andrea Bræin Hovig

Regissør Arnarsson frir til publikum - men er det det han har villet?  Sannelig ikke godt å si.

Utfordrende å være kritiker når nesten samtlige riksmedier er begeistret for en forestilling en selv opplever som temmelig mislykket. Lettere blir det ikke når publikum lørdag moret seg høylytt over humorinnslag som ga meg lyst til å pipe, og møtte «Vildanden + En folkefiende – Enemy of the duck» med trampeklapp og stående applaus på Nationaltheatret.
Så til saken: jeg har sans for utgangspunktet til regissør Thorleifur Örn Arnarsson. I samarbeid med forfatter og tidligere avisredaktør Mikael Torfason, har han, ved å flette sammen «En folkefiende» fra 1882 og «Vildanden» fra 1884, villet rette søkelyset mot Ibsens drøfting av sannhetens betydning. I deres bearbeidelse er Gregers Werle både seg selv og Jørgen Stockmann, mens grosserer Werle er blitt til Jørgens bror Peter, administrerende direktør for Nordic Oil and Gas, der Gregers er forskningsdirektør.
I «En folkefiende» kjemper Thomas Stockman for en viktig sak, å få fram sannheten om forurensingen i badeanstalten, hjembyens pengeinnbringende turistattraksjon. Men slik Ibsen skildrer ham, er han likevel iblant blitt tolket som både udemokratisk, selvopptatt og selvgod: det er noe tragikomisk over hans berømte utsagn om at «den sterkeste mann, det er han, som står mest alene».
I «Vildanden» kan Gregers Werle ha rett i at det er et mål for mennesker å leve i sannhet, men nærmest psykopatisk selvopptatt som han er, skjønner han ikke at sannheten kan få tragiske konsekvenser for familielivet til barndomsvennen Hjalmar.
Med to års mellomrom valgte Ibsen altså å drøfte samme tema ut fra to diametralt motsatte perspektiver, og jeg var spent på hvordan islendingene ville makte å kaste nytt lys over problemstillingen.
Jeg ble skuffet. Enten har regissør Arnarsson ikke hatt full tillit til sin egen sammenslåing av de to stykkene, eller er det å lage grovkornet teater der de ytre effektene tar overhånd, så viktig for ham at alt annet må vike. Det hele begynner med at et stumt ensemblet løper fram og tilbake, setter seg ved et langbord foran på scenen, tar av og på seg outrerte gråhvite masker – karikaturer av det gode borgerskap? – det hele til musikk fra Wagners «Tristan og Isolde». Scenen er ulidelig lang og kjedelig, og uansett hvor godt jeg prøvde, klarte jeg ikke å finne noen mening i den. Det var første da jeg i etterkant leste teksten, som starter med annen akt, at jeg kom på at den kanskje var en innholdsløs parodi på Werles middag?

Deretter strømmer slageren «You put me down» over scenen før handlingen starter for alvor med at en hysterisk og rasende Gina (Andrea Bræin Hovig) helt uten grunn stadig fiker til datteren Hedvig (Kjersti Tveterås). En eldre kvinne med blond parykk (Frøydis Armand) sitter litt lenger nede i scenograf Vytautas Narbutas’ hyggelige stue – tenkte først at Ginas mor, gamle fru Hansen, kanskje skulle spille en rolle i denne nye versjonen. Men nei - Frøydis Armand er avdøde Hedvig som gammel.
Hjalmar (Nader Khademi) kommer hjem, og mumler fram en improvisert skildring av Werles middagsmeny. Gregers (Mads Ousdal),nå også «Folkefienden»s Stockmann dukker opp etter hvert, og det gjør Werle, som her ikke er Gregers’ far, men Thomas Stockmanns bror Peter.
Hittil har det ikke vært så lett å skjønne hva som skjer, men det blir litt bedre når handlingen følger Ibsen, først i «En folkefiende», så i «Vildanden». Annen del er langt mindre kjedelig og irriterende enn første. Men også her er det en del unødig teatralitet – et slags incestuøst favntak mellom Hedvig og Hjalmar, Hjalmars brutale voldtekt av Gina, og Hovstad (Terje Strømdahl), Aslaksen (Anders Mordal) og Billing (Lasse Lindtner) iført så groteske masker og kostymer at den ene av dem pisser på seg når «Peter Werle» (Eindride Eidsvold) kommer inn på kontoret. Scenene mellom de to brødrene er for øvrig det beste ved forestillingen.
Spørsmålet mitt er: Hva er regissørenes hensikt? Det er ikke til å komme forbi at når Thomas Stockmann også er Gregers Werle, gjør det hans tro på sannhetens betydning for et bedre samfunn mindre troverdig: Vi sitter igjen med inntrykket av at han mest av alt er opptatt av å forherlige seg selv.
På den andre siden – er oppsetningen ment som en skarp kritikk av oss nordmenn? Vi vil helst ikke bli minnet om at vår velstand skyldes forurensende olje, og svelger villig «Peter Werles» argument om at nettopp denne rikdommen skal gjøre oss til verdens beste og mest miljøvennlige land. Det anklager Mads Ousdal oss for når han brått går ut av rollen som Gregers, og som seg selv improviserer talen på folkemøtet, en tale som blir rettet mot oss, den kompakte majoritet: klappet vi ikke nettopp for «Peter Werle»s argumentasjon?
Den rettroende Ousdal påpeker videre at teatret har mistet sin samfunnsfunksjon: For en generasjon siden var politisk teater viktig: I dag vil vi bare ha show og kostbar moro – bare kveldens kulisser koster 2,5 millioner, penger som kunne mettet mange sultne barn i Afrika. Og så elsker vi «selfies» og personlige historier –offentliggjør for eksempel Remlov sin seksuelle legning når han som gamle Ekdal, kun iført bh og truse, uventet framfører homosangen fra «La Cage aux folles»?
Uttaler Ousdal sin teaterkritikk på vegne av seg selv – eller av instruktøren som gir oss skylden for sitt eget uforbeholdne publikumsfrieri?
Uansett – sannelig ikke lett å skjønne hva Arnarsson har villet.

Publisert: 13.09.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

IdaLou Larsen21.09.16 22:26
Hva angår "Brand" og Lygre skal jeg anmelde dem for idalou.no, men vet ikke akkurat når. Når det dreier seg om anmeldelser på nett, skal jeg spørre Klassekampen om Thereses er å finne, for det vet jeg ikke. Mona Levin anmelder mindre nå, en annen skal visst ta over en del av anmeldelsene - Aftenpostens ansvar - det går litt nedover med pressen i dag!
Viktor19.09.16 21:34
Når jeg går i teateret forventer jeg å bli underholdt. Enten på den ene eller annen måte. Min konklusjon etter å ha sett Nationaltheatrets forestilling "Enenmy of the duck" eller "Vildanden + En Folkefiende" er: Ja, det var en underholdende forestilling! Så kan man selvsagt diskutere om man er enig eller uenig i de grep regissøren har foretatt i denne oppsetningen. Når det gjelder de to gjeste-forestillingene under Ibsenfestivalen som du nevner, ser det ikke ut til at jeg får anledning til å se noen av dem. Dessverre. Noen ganger strekker ikke tiden til. Men jeg ser jo mye annet, som du vet. "Ibsens små djevler" med Lise Fjeldstad og pianist Håvard Gimse skal jeg imidlertid se. Så synd at du ikke skal anmelde "Brand" og "La deg være". Jeg holder ikke papir-utgaven av Klassekampen, og når jeg søker etter anmeldelser av disse to forestillingene, får jeg kun opp Dagsavisens anmeldelser. Ingen andre. Vet du hvordan jeg får tilgang til Thereses anmeldelser av disse to? Må jeg abonnere? Eller kan man lese anmeldelsene hennes på nett uten å abonnere? Jeg er takknemlig om du kan være behjelpelig med litt informasjon slik at jeg kan få tilgang til hennes og eventuelle andre anmeldelser av disse. For øvrig kan jeg ikke finne Aftenpostens anmeldelser av disse to forestillingene. Mona Levin pleier å anmelde de fleste forestillinger som går i hovedstaden. Men noen anmeldelser av "Brand" og "La deg være" finner jeg ikke. Imøteser din tilbakemelding!
IdaLou Larsen19.09.16 14:51
Som jeg tenkte, er vi ganske uenige om "Enemy of the duck"! Men slik skal det være. Jeg har ennå verken fått se Arne Lygre eller "Brand" - de er det Therese som har anmeldt, men jeg skal få dem med meg etterhvert. I dag har jeg skrevet om Dramatens "Hedda" og i dag ser "Noen kommer til å komme" som jeg skriver om for Klassekampen i morgen. Forøvrig beklager jeg sent svar, men var på fjellet i forrige uke, og det er det svært dårlig dekning.
Viktor17.09.16 14:33
Jeg er enig med deg i at enkelte av de originale grep regissøren har foretatt seg her kan diskuteres. Selv var jeg blant dem som moret meg i løpet av forestillingen. Jeg synes denne Ibsen- oppsetningen var både interessant, spennende og morsom. En meget annerledes oppsetning selvsagt. Men det måtte det vel også bli siden regissøren har valgt å slå sammen de to Ibsen-stykkene til en forestilling? Så kan man selvsagt diskutere hensikten med de syv tause minuttene innledningsvis i forestillingen samt andre originale og, til tider, grovkornede grep som regissøren har foretatt her. Men det er ingen tvil om at han har tatt seg noen friheter i sin tolkning av Ibsen. Og at disse kan diskuteres. Men grunntrekkene i de to Ibsen-stykkene synes jeg likevel ble ivaretatt av regissøren. De kom tydelig frem i forestillingen. Trampeklapp og stående ovasjoner etter forestillingen skyldtes nok til dels meget sterke skuespiller-prestasjoner av hele ensemblet. Dog vil jeg fremheve Mads Ousdal. Hans skuespiller-nivå nærmer seg mer og mer faren Sverre, synes jeg. Jeg ser frem til å oppleve ham på scenen i årene som kommer! I tillegg vil jeg fremheve prestasjonene til Eindride Eidsvoll, Kai Remlov, Andrea Bræin Hovig og Nader Khademi i denne forestillingen. Hele ensemblet fortjente dog trampeklapp og stående ovasjoner! Nå venter jeg på dine anmeldelser av "La deg være", som hadde premiere på Amfiscenen for en drøy uke siden, samt "Brand- min gud er storm" på Malersalen, som også har hatt premiere. Når kommer disse?
Enemy of the duck

Enemy of the duck

Gamle Ekdal (Kai Remlov) og Gregers (Mads Ousdal)

Foto Øyvind Eide

Enemy of the duck

Enemy of the duck

Billing (Lasse Lindtner) og Gregers (Mads Ousdal)

Foto Øyvind Eide

Enemy of the duck

Enemy of the duck

Gamle Ekdal (Kai Remlov) og gamle Hedvig (Frøydis Armand)

Foto Øyvind Eide