home

Dypdykk i en svunnen verden

Nationaltheatret, Malersalen, "Dybbuk eller Mellom to verdener"

Av Bruce Myers Etter Shlom Anskys skuespill ”Dybbuk” Regi og oversettelse: Rita Abrahamsen Scenografi: Åse Hegrenes Med Heidi Goldmann og Øystein Røger Musiker: Leoni Abrahamsen Garner

Dybbuk er en tett og intens eventyrreise inn i en verden som aldri kommer tilbake

Med Dybbuk fører Nationaltheatret oss inn i et fascinerende univers: den østeuropeiske jødiske kulturen som forsvant med annen verdenskrig. Den russiskfødte jøden Shlom Ansky skrev stykket under første verdenskrig, og det hadde urpremiere i Vilnius i 1917. Men Stanislavskij rådet ham til å oversette teksten til jiddisch, og med jødiske skuespillere i alle rollene hadde Dybbuk ny premiere i Warszawa i 1920, noen uker etter Shlom Anskys død. Den polsk-jødiske filmversjonen fra 1938 har fått plass som en av de beste jødiske filmer. Jeg så den like etter krigen, det var en magisk opplevelse jeg ikke glemmer.

   I dag er Shlom Anskys Dybbuk en klassiker på repertoaret til Israels nasjonalteater, og er blitt satt opp på mange europeiske scener. Men den versjonen som Nationaltheatret presenterer, er skrevet av Bruce Myers, som har samarbeidet nært med Peter Brooks teaterkompani i Paris. Mens Shlom Anskys Dybbuk er et bredt anlagt drama med mange roller, har Bruce Myers skrevet om teksten til en tett dialog mellom to skuespillere, en mann og en kvinne som gjenforteller den tragiske historien om den rike kjøpmannsdatteren Leah og den fattige kabbala-studenten Chanon. Han har elsket Leah fra han så henne første gangen, og stikk i strid med det som sømmer seg for en ung jomfru, har Leah møtt blikket hans, og blitt like hjelpeløst forelsket. Kjærligheten fører Chanon på ville veier, mest av alt ønsker han nå å bli rik slik at Leahs far skal godta ham som svigersønn. Den dagen Leah forteller ham at faren har funnet en rik ektemann til henne, klarer ikke Chanon å leve lenger. Men hans sjel får ikke hvile, den er blitt det som i jødisk tradisjon kalles en dybbuk, og tar bolig i Leahs kropp.

   Nationaltheatret har presentert Dybbuk som «en jødisk Romeo og Julie». Også her får den forbudte kjærligheten en dødelig utgang, men den eneste kjærlighetsscenen mellom Leah og Chanon finner sted helt på slutten av stykket, etter hans død og like før hun forenes med ham i evigheten. De to elskende spiller en underordnet rolle i fortellingen, oppsetningens styrke er regissør Rita Abrahamsens evne til med enkle, men dramatisk sterke midler, å mane fram en for lengst forsvunnet mytisk og religiøs verden. Åse Hegrenes har valgt å svartlegge scenen. To bord, begge med hvite duker som etter hvert både blir brudens tette slør og den åndemanende rabbinerens kappe. To lysestaker med hvite lys er i lange perioder de eneste lyspunktene i en mørk, farlig verden. Øystein Røger og Heidi Goldmann er et jødisk ektepar som skal feire Shabbat. Det er de som forteller historien om hvordan Chanon besetter Leah, og etter hvert blir de også til de mange skikkelsene i dramaet. Heidi Goldmann er både Leah, og Chanons studiekamerat som forgjeves prøver å bringe sin venn tilbake til dydens smale sti, mens Øystein Røger naturligvis er Chanon, men også tiggeren som, slik skikken tilsier, skal danse med bruden, brudens gamle bestemor, hennes overlegne og sjølsikre far, og til slutt den mektige rabbineren som nesten beseirer Dybbuken. Alvoret blandes både med komikk og med jødisk visdom, for eks. at «både speilet og vinduet er laget av glass, men bak speilet er det et lag sølv og den som prøver å se verden gjennom et lag med sølv ser bare seg selv».

   Leoni Abrahamsen Garner skaper en stemningsfull musikalsk ramme om den merkelige historien, enten hun spiller fiolin eller blåser i shofar-bukkehornet når dybbuken skal drives ut av Leahs kropp. I svært forskjellige roller forener Øystein Røger intenst alvor med det komiske talentet han viste i fjorårets «Kaldt produkt» på Torshov, mens Heidi Goldmanns styrke først og fremst ligger i kroppsspråket og den stadig skiftende og uttrykksfulle mimikken, som blir gripende når hun synger den gamle visen «Se min kjole» mens dybbuken tar henne i besittelse.

   Dybbuk er verken «nyskapende» eller «stort« teater. Men noe så sjeldent som en eventyrreise i en svunnen del av vår kulturarv.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 30. oktober

 

 

Publisert: 31.10.08 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Dybbuk

Dybbuk

Foto L-P Lorentz

Dybbuk

Dybbuk

Foto L-P Lorentz

Dybbuk

Dybbuk

Foto L-P Lorentz

Dybbuk

Dybbuk

Foto L-P Lorentz