Livet er en test

Det Norske Teatret, Scene 2: «Fridomens vegar»

Av Tore Vagn Lid
Audiovisuelt konsept, regi/musikk: Tore Vagn Lid
Kostymer: Kyrre Bjørkås/Ingunn Birkeland
Animasjon: Kristian Pedersen
Med Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen og Bjørn Sundquist

En intellektuelt utfordrende forestilling som retter et kritisk søkelys på dagens testsamfunn.

Bak oss ligger salen mørklagt, og vi tar plass på krakkene som står oppstilt i halvsirkler på selve scenen. De tre moteriktige quiz-vertene gir oss beskjed om at vi i halvsirkelen er ett lag. Vi bør derfor gjøre oss kjent med hverandre, gi laget vårt et navn og velge en leder. Og før det er gått mange minuttene, må vi bli enige om svaret på det første spørsmålet – og huske at «det viktigaste her, som i livet elles, ikkje er å delta, men å vinne». 
Quiz’en, vår tids yndlingsbeskjeftigelse, følger oss gjennom hele forestillingen som ender med en velfortjent premie til vinnerlaget, for spørsmålene er ikke akkurat  lette. Jeg antar at dette temaet fra Tore Vagn Lids side er ment som en ironisk fleip over konkurranse-iveren som preger vårt «likestilte» samfunn.
På tv-skjermene utspiller det seg snart mer interessante ting: en oppgitt skolegutt sliter med Pisaprøvene, og drar sammen med søsteren ut i verden for å finne ut av hvem som har ansvaret for de dumme spørsmålene. Noe svar får de to aldri.

Et tredje tema er testenes plass i vårt samfunn – en sak som har opptatt Tore Vagn Lid lenge, han streifet den for eksempel allerede i «Ut, ut i det grønne» fra 2010. «Kvifor er den individuelle fridomens rike samtidig blitt et rike av testar og kontrollinstansar? ... Kva gjer alle desse testane med oss? Er det menneska som framleis lagar testane, eller har testane begynt å lage menneska?» skriver han i programmet. Et aktuelt og interessant spørsmål, og i en scene gjennomgår Ane Dahl Torp en Rorschach-test der hennes opplevelse av blekkflekker skal avsløre hennes ubevisst sjeleliv. Her ender hun opp med å slå fast at hun «trur på testen den allmektige».
Det er klart at testingen i mange tilfelle har en altfor avgjørende rolle i viktige saker. Men på den andre siden har den også vist seg å ha positive virkninger, for eksempel medisinsk. «Fridomens vegar» legger utvilsomt vekt på testingens negative sider. Men nettopp her klarer Tore Vagn Lid å gi teatret tilbake noe av dets historiske rolle: Å engasjere og stimulere tilskuerne intellektuelt. Ideelt sett burde de mange «lagene» i salen etter teppefall ha fortsatt diskusjonen om de mange spørsmålene som stilles i stykket. Men som skikk og bruk tilsier, forlater vi salen. Forhåpentligvis vil debatten fortsette mellom de som har vært sammen på teatret, og avstedkomme fruktbare meningsutvekslinger.
Et fjerde og noe mer uklart tema er stykkets «teatrale» element: En «forteljar», Bjørn Sundquist, er ikke synlig på scenen, men avslører via video «det hemmelege» - og ganske sannsynlige – virkelige livet til de tre skuespillerne som spiller quiz-vertene. Tore Vagn Lid lar Bjørn (Joachim Rafaelsen) gå gjennom både tøft intervju og testing for å få sin teaterkontrakt forlenget, og han består prøven. Det hersker en viss vennlig rivalisering mellom Marie (Ane Dahl Torp) og Ane (Marie Blokhus), mens Ane og Bjørn har et erotisk forhold som kompliseres ved at Ane viser seg å lide av en arvelig sykdom som hun har fått overført fra sin far, selve Forteljaren. Hun bør dermed helst ikke sette barn til verden. Her viser en scene fra den kjente tyske dramatikeren Gerhard Hauptmanns «Vor Sonnenaufgang» at spørsmålet var aktuelt allerede i 1890-årene. Altså lenge før Norge i 1934 vedtok steriliseringsloven som åpnet for «en øket kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten». - en lov som ifølge norgeshistorie.no skal ha ført til sterilisering av totalt 43 731 mennesker. Ett overordnet perspektiv i stykket er at dagens testregime nettopp kan ende opp i et nazistisk utvelgelsessamfunn.
«Fridomens vegar» er en utfordrende og intellektuelt stimulerende forestilling. Den tar opp en rekke viktige spørsmål, faktisk litt for mange på en gang, men det har Vagn Lid for vane, og her er han tross alt lettere å følge enn et par ganger tidligere. Gitarist Thomas Valeur sørger for kveldens musikalske profil. Ensemblet på tre kan ikke ha det lett der de løper rundt på scenen og veksler mellom å være quiz-verter og skuespillere, en utfordring de viser seg å mestre. Ett problem er lydforholdene, gjentatte ganger drukner rett og slett viktige replikker, men der er det nok de kaotiske sceneforholdene, og ikke skuespillerne, som må stilles til ansvar.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 10. oktober

Publisert: 11.10.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen	12.10.16 22:52
Har hatt det litt travelt"! Men svarer deg i dag!
Viktor	12.10.16 02:46
Kjære Idalou Larsen, vår alles kjære teaterkritiker-røst! Hvordan skal alle vi som er interesserte i teater klare oss uten deg? Det forstår jeg ikke. Forresten: Jeg minner om at det ligger 2 kommentarer fra undertegnede ute på din hjemmeside under anmeldelsen av "Heia Flåklypa". Jeg nevner dette, fordi jeg sårt savner tilbakemelding fra deg, gjerne i form av noen "bevingede ord" i kommentarfeltet under den anmeldelsen. Takk!