Kjærlighet og død

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Draum om hausten»

Av Jon Fosse
Regi Trine Wiggen
Scenografi: Milja Salovaara
Komponist: Gaute Tønder
Med Gard Skagestad/Audun Sandem, Iren Reppen/Sara Khorami, Janny Hoff Brekke, Bernhard Ramstad og Nina Woxholtt

En fascinerende, mytisk og innsiktsfull fortelling om død og kjærlighet

Høsten er Dødens årstid, og den er ubønnhørlig til stede i Jon Fosses «Draum om hausten» som utspiller seg på en kirkegård, ifølge Jon Fosses sceneanvisninger «ein liten del av ein stor kyrkjegard» med «svarte tre … ein grusgang, ein malingssliten benk» og flere gravstøtter. I scenograf Milja Salovaaras kirkegård er det ingen gravstøtter og ingen svarte trær, bare nakne grener henger over Hovudscenen mens vissent løv fyller bakken, og scenen ligger badet i et grått og sorgfylt lys. Døden hersker i denne kirkegården.
I Fosses tekst vandrer Mann ensom rundt før Kvinne kommer gående. I Trine Wiggens oppsetning står hele ensemblet oppstilt bakerst på scenen når teppet går opp. Deretter går de fram, før de overlater kirkegården til de fire skuespillerne som i Trine Wiggens regi spiller Mann og Kvinne i stykkets åpningsscene. I begynnelsen virker det litt forvirrende, og jeg kan ikke helt skjønne hva Wiggen har ment med dette – kanskje har hun som i selve åpningsscenen ønsket å understreke at dette ikke er realistisk teater, eller kanskje hun vil ha fram Mann og Kvinnes ambivalens. I så fall lykkes hun ikke helt – Sandem og Khorami opptrer ikke som vesensforskjellige fra Skagestad og Reppen. Men dette er ikke så viktig – langt viktigere er det at Wiggens oppsetning ivaretar og framhever det både mytiske og innsiktsfulle i «Draum om hausten».

Stykkets første scene er tilsynelatende den mest virkelighetsnære: Mann er gift og far til et barn, men vandrer likevel sorgfull rundt på kirkegården. Tilfeldig - eller kanskje ikke - møter han Kvinne. Han og hun har vært kjærester den gangen de var unge, og de forteller at de savner hverandre fremdeles. Selv om Mann er «imot kjærleik» som «på ein måte/(er) utan omsorg/ for anna enn seg sjølv», og «får fedre til å forlate barna sine», tar sexlysten overhånd, og de to forlater kirkegården hånd i hånd.

Så kommer Mor (Janny Hoff Brekke) sammen med Far (Bernhard Ramstad). Hans mor, Manns bestemor, skal begraves, og nå viser det seg at Mann har skilt seg fra kona Gry, forlatt sønnen, giftet seg med Kvinne og kuttet all kontakt med både Mor og Far. Mor bebreider Mann, og overøser hans nye Kvinne med ondsinnede spydigheter under en vennlig overflate. Slik hun ser det, betyr Kvinne Manns død, og hun får rett. Han dør, og stykket slutter med at de tre kvinnene, Kvinne, Mor og Gry «arm i arm … går sakte ut», og nå er de døde, alle stykkets tre menn, Far, Mann og sønnen Gaute som vi aldri får se, men bare hører om.
Ikke minst på grunn av de mange tidssprangene i en og samme samtale, kan man spørre seg om dette virkelig har skjedd, eller bare er Manns skjebnetunge «draum om hausten»? Det er egentlig ikke så viktig, for uansett er dette en mytisk fortelling om kjærlighet og død, om en Mann som blir hjelpeløs der han lever omringet av farlige kvinner, dagens skjebnegudinner: en Mor han hater fordi hun ikke lar ham bestemme over sitt eget liv, en fraskilt kone, moren til sønnen han svikter, og en Kvinne som han mener han aldri har likt og nå faktisk hater, men som han likevel ikke kan la være å begjære. Og er det ikke nettopp begjæret som utløser selve den livgivende kjærligheten?
Det er Døden og Kjærligheten stykket handler om, men også Gud er til stede, for er det ikke hans «kjærleik/som reddar/dei døde/kanskje», og som åpning på selve oppsetningen synges Trine Wiggen Tor Jonssons dikt, «Fattig ynskje» der han skriver at «var eg ein Gud/ ville eg skapa/ kjærleik og død,/berre kjærleik og død».

I «Draum om hausten» skaper Jon Fosse en fascinerende verden der ikke bare livet og døden, men også det poetiske og det hverdagslige smelter sammen. Respekt og forståelse for Jon Fosses intrikate tekst kjennetegner Trine Wiggens regi, det gjør også ensemblets gjennomtenkte og uttrykksfulle tolkning med Janny Hoff Brekke som ond og infam Mor, Iren Reppen/Sara Khorami som besnærende Kvinne og Gard Skagestad/Audun Sandem som ustadig Mann.
Hvorvidt å spilles på Hovudscenen betyr noe for Jon Fosses tekst, er ikke godt å si. Viktigere er Hovudscenens symbolske betydning: «Draum om hausten» er en forestilling som ikke bare har appell til en liten intellektuell elite, men til alle som liker teater. Så er det bare å håpe at publikum kjenner sin besøkelsestid.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 17. oktober

Publisert: 17.10.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen	02.11.16 23:03
"Draum om våren" var det Therese som anmeldte, og jeg vet ikke om jeg kommer til å se den. Frister meg ikke så voldsomt, men... jeg får se. "Inkognito" har jeg nettopp lagt ut. Er spent på hva du vil synes! Det Norske går også en virkelig spennende vår i møte! Helt enig med deg hva angår Janny Hoff Brekke - en lysende prestasjon.
Viktor	01.11.16 23:34
Siden jeg også har sett denne forestillingen, vil jeg gjerne tilbakemelde at jeg likte den godt! Dette var en tekst som nok mange mennesker vil kjenne seg igjen i. Gode skuespiller-prestasjoner av samtlige aktører på scenen! Må tilkjennegi at jeg ikke har sett Janny Hoff Brekke så mye på scenen de seneste årene. I denne forestillingen var hennes prestasjon "lysende", synes jeg. Blant de yngre skuespillerne må jeg spesielt nevne Sara Khorami. Jeg har sett henne i flere forestillinger det siste året. Jeg synes hun har levert meget bra i samtlige oppsetninger. Hun er en ung scene- kunstner i meget sterk utvikling! Må spørre deg om du har tenkt å anmelde "Draum om våren" på Scene 3? Det var en ansatt på Det Norske som mente jeg burde få med meg den, siden jeg også har sett "Draum om hausten". Har lest et par anmeldelser. Og det er visst nok en morsom forestilling, som har blitt mottatt på en positiv måte av de få som har anmeldt den. Vil samtidig spørre deg om du skal anmelde "Inkognito" på Scene 3, regissert av Peer Perez Øian. Mona Levin i Aftenposten skriver, blant annet, at det er "stor skuespillkunst" som leveres av ensemblet i denne forestillingen. Det gjelder visst spesielt Ola G.Furuseth og Morten Svarstad, etter hva jeg har forstått. Jeg registrerer at også Dagsavisen mener mye av det samme, som Mona Levin, om skuespiller- innsatsen. Det kan tyde på at regissøren har gjort en glitrende jobb med skuespillerne! Begge de to forestillingene nevnt ovenfor, pirrer min nysgjerrighet, faktisk. Det Norske har mye bra på spille-planen denne høsten!