Politisk familiemusikal treffer ikke helt blink

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Påfuglen – Ein urettferdig musikal»

Av Tyra Tønnessen og Jovan Pavlovic
Regissør: Tyra Tønnesen
Komponist og musikalsk innstudering: Jovan Pavlovic
Scenograf og kostymedesignar: Dagny Drage Kleiva
Med blant andre Heidi Gjermundsen Boch, John Bleiklie Devik, Renate Reinsve, Kathrine Thorborg Johansen, Amell Basic

En litt for komplisert handling er en av grunnene til at «Påfuglen» ikke er en helt vellykket familieforestilling.

Lørdag hadde «Påfuglen», «ein musikal for familiar og barn frå seks år» premiere på Det Norske Teatrets store scene. I fjor hadde den urpremiere på Trøndelag Teater og Adresseavisens lesere valgte den til «Årets trønderske forestilling»
Musikalen tar opp et komplisert og aktuelt tema, vår holdning til fremmede, og Tyra Tønnesen har valgt dyrenes verden som utgangspunkt. I Fugleland blir Påfuglen og hennes to barn ikke godtatt som likeverdige samfunnsmedlemmer: Påfuglen får ikke arbeid, barna får ikke gå på skolen, og datteren tigger for å overleve mens broren blir tyv. Til slutt blir situasjonen så elendig at Påfuglen reiser fra barna til det rike, iskalde Hundeland for å tigge. I motsetning til Fugleland der den farlige og onde Gribben har stor makt, er Hundeland et demokratisk samfunn som drøfter alvorlige forhold som «korrupsjon i offentlig forvaltning». Hundene er likevel ikke særlig mer gavmilde enn fuglene overfor den tiggende påfuglen, og i sangen «Ambivalens» forklarer Labrador at han gjerne vil hjelpe, «eg orkar ikkje tanken på at du skal svelte!/Men hjelpa må gjennom en organisasjon,/helst ein riktig stor, ein gedigen union»! Hans gode hjerte tar likevel overhånd, han gir henne alt han har.

Så blir handlingen temmelig innfløkt. Gjenfortalt i store trekk holder Påfuglen først på å fryse i hjel, men blir reddet av Labrador og hans skoleleie hvalpedatter (Renate Reinsve). I Fugleland eksploderer hulen der Påfuglbroren og søsteren har søkt tilflukt, men de blir ikke skadet, og broren planlegger å selge søsteren på auksjon for å skaffe seg penger til mat. Så skyter Gribben den hjertevarme snille Gåsa. Labrador drar til Fugleland for å redde ungene til Påfuglen, men de får minibank-kortet hans, og benytter anledningen til å tømme bankkontoen hans. Dermed får de kjøpt huset moren alltid har ønsket seg. Labrador vil først melde dem til politiet, men ettersom barn i Fugleland kan havne i fengsel, bestemmer han og datteren seg for å forære huset til Påfuglen, og de blir med på innflyttingsfesten.
Den presise og detaljerte samfunnsanalysen er meget politisk korrekt, men samtidig viser den realistiske skildringen av Påfugl-familien at det ikke er enkelt å skape en bedre verden, og den på overflaten lykkelige slutten gir egentlig ingen løsning.

Mens det politiske innholdet retter seg mot de voksne skal de yngre kunne ta del i en spennende dyrefabel. Mitt seksårige følge fant spesielt slutten spennende, og til tider moret hun seg riktig godt, men bare til tider. Både den uklare handlingen og de mange unødvendige scenene - Labradors uendelige byråkratmøte, Logredagens ballspill i kjøpesenteret - gjør det vanskelig for de yngre tilskuerne å følge alt som skjer på scenen. Det ble ikke lettere av at det på premieren var ytterst vanskelig å oppfatte det meningsfylte innholdet i sangene, og at selve dialogene til tider ble ført med så høye og skjærende stemmer at det gikk hardt utover diksjonen.
Regien var i det hele tatt altfor høyspent og utvendig teatralsk – det er kanskje ikke så heldig at dramatikeren tar hånd om sin egen tekst. Men ensemblet, med Heidi Broch Gjermundsen (Påfugl) og John Bleiklie Devik (Labrador) i spissen, lykkes med å leke fram mange artige personer. Jeg har ikke den nødvendige kompetanse til å bedømme Jovan Pavlovics musikk, men den vakte stor begeistring hos publikum. Dagny Drage Kleivas scenografi er morsomt fabulerende, men som designer burde hun nok lagt mer vekt på personenes «dyriske» framtoning: Blåmalte lepper og digre røde ringer rundt øynene sier meg ikke noe særlig!
Slik jeg opplever forestillingen, treffer den ikke helt blink – verken hos de gamle eller de unge.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 21, november 2016

Publisert: 25.11.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

IdaLou Larsen	04.12.16 17:25
Beklager at jeg har vært borte en stund, rett og slet litt trett og deprimert. Men jeg er enig med Viktor i at det hadde vært fantastisk om flere kunne bidra med synspunkter så vi virkelig fikk en ordentlig debatt! Ikke minst gjelder det "Påfuglen" som jeg synes var skuffende mens de fleste andre kritikere hever den opp i skyene. For meg - slik det alltid gjør - ligger svakheten i selve teksten, som er så opptatt av å være politisk aktuell - at den glemmer å være dramatikk. Selve story'en er uendelig komplisert og har masse overflødige sidesprang som eksplosjonen i hulen der påfuglbarna har gjemt seg eller møtet i labradorpolitikernes utvalg. For bare å nevne noe. Påfuglbarna kunne gjerne vært yngre, det hadde nok gitt forestillingen større appell blant de mindre publikummerne. Amell Basic er utvilsomt meget dyktig, men det tok en lang stund før jeg skjønte at han var sønnen, og ikke ektemannen til Påfuglen!
Viktor	28.11.16 16:12
Jeg håper ikke at jeg oppleves som altfor negativ hva angår denne forestillingen. Det skal sies at forestillingen inneholdt enkelte lyspunkter, og at jeg ikke opplevde den som direkte dårlig. Derimot har jeg valgt å være ærlig, hva angår min egen subjektive opplevelse av denne oppsetningen. Jeg er også av den oppfatning at forestillingen har feil hovedrolle-innehaver. Etter min oppfatning ville, for eksempel, Gjertrud Jynge ha passet bedre som "Påfuglmammaen". Mye på grunn av hennes skuespiller-kvalifikasjoner, i tillegg til de musikalske kvalifikasjonene. Etter mitt syn mangler denne forestillingen noen skuespillere med større faglig tyngde og erfaring, enn enkelte av aktørene på scenen. Jeg vet ikke hva din taushet skyldes. Men du må gjerne kommentere mine synspunkter på denne forestillingen, hvis du har noe på hjertet. Det hadde også vært fint om noen andre teater- interesserte som leser Idalou's kritkker, kan fremkomme med noen synspunkter. Det vil skape en mer interessant og spennende debatt.
Viktor	25.11.16 19:10
Jeg så denne forestillingen for en drøy uke siden. Det skal sies at mine forventninger var relativt store, blant annet på grunn av alle de positive tilbakemeldingene fra Trøndelag Teater, hvor den ble spilt i fjor. For å være ærlig, og det bør man jo være, når man skal beskrive sine inntrykk av en forestilling, var dette ingen begivenhet jeg kommer til å huske lenge. Dessverre. Forestillingen inneholdt riktig nok et par melodiøse sanger og enkelte "morsomheter". Men totalt sett er jeg enig med deg i at denne forestillingen ikke treffer helt "blink". Forestillingen var dessuten litt "slitsom" og "masete", etter min smak. Enkelte av sangene som ble framført, bar mer preg av "skriking" og "skråling", enn av vakker sang, synes jeg. I tillegg var diksjonen relativt dårlig fra flere av aktørene på scenen. Og det er vel regissørens oppgave å sørge for å få frem diksjonen hos skuespillerne på en best mulig måte, slik at publikum får med seg teksten, det vil si: handlingsforløpet i forestillingen? Men det skal sies at åpnings-sangen til Kathrine Torborg Johansen var en av forestillingens høydepunkter. Det var en vakker sang som ble fremført til toppkarakter. Under forestillingen kikket jeg litt rundt i salen, for å se om jeg kunne finne noen barn som moret seg. Men jeg kunne ikke se så mange barn som moret seg, faktisk. Enkelte snakket også relativt høyt med sine foreldre underveis i forestillingen. For min del var dette nok en barneforestilling som ikke falt helt i smak. Enkelte ganger oppleves det for meg som noe kunstig og unaturlig å oppleve voksne skuespillere, som jeg tidligere har opplevd gjøre brukbare rolle-fremstillinger i voksen- forestillinger, fremstille såkalte barne- figurer i en barneforestilling. Det er imidlertid ikke alltid jeg opplever det slik. Men det forekommer relativt ofte. Jeg lurer på hva det kan skyldes? Svar: Det kan selvsagt skyldes at jeg er et voksent teater-publikum. Men siden det ikke alltid oppleves slik, lurer jeg på om det kan skyldes regien?