En industrigründer hylles
Av Elin Tinholt Regi: Carl Jørgen Kiønig Scenografi: Arne Nøst Kostymer: Mia Runningen Musikk: Åsmund Feidje Med Lasse Kolsrud og Kristin Kajander
På Raufoss spilles en interessant krønike over gründeren Anders Lunders liv
I dag er Raufoss Industripark en av Norges største, «… med nærmere 40 ulike bedrifter og ca 3000 ansatte. Bedriftene produserer høyteknologiske produkter innen mange bransjer til verdens mest krevende kunder». Drømmen til direktør Anders G. Lunder, som fra 1897 til 1917 utviklet en beskjeden patronfabrikk med 54 arbeidere til en moderne forsvarsbedrift med tusen ansatte, er gått i oppfyllelse. Lunder var en ærgjerrig og dyktig gründer av den gamle skolen, og samtidig med at han bygget opp bedriften, utviklet han Raufoss-samfunnet. På folkemunne ble han kalt «herskeren på Haugen» og «Oppland Arbeiderblad» skriver at «Raufoss har neppe noen gang vært nærmere å ha en eneveldig hersker enn da Anders Lunder var direktør ved fabrikken».
På Raufoss spilles for tiden en interessant krønike over hans liv. Stikk i strid med dagens politiske praksis har arbeidersamfunnet Rauland ikke valgt å minnes den strenge og herskeglade industrilederen med en nådeløs avsløring av undertrykkende maktmisbruk, selv om han utvilsomt styrte sine «undersåtter» med hard hånd. Dersom en ansatt ble tatt for fyll i fritiden, risikerte han både trekk i lønn og oppsigelse. Lunder skal til og med ha fått utvist en arbeider fra Raufoss i seks måneder grunnet fyll og dårlig oppførsel! Men det var dans i fabrikken hver lørdag.
Portrettet dramatiker Elin Tinholt har tegnet av Anders Lunder er imidlertid det motsatte av en avsløring: Det er en realistisk skildring av en streng og autoritær patriark fra det borgerlige klassesamfunn, en overbevist representant for Webers protestantiske etikk. Men også en åpen hyllest til samfunnsbyggeren som blant annet skaffet Raufoss nye boligfelt, epidemilasarett, gravkapell, bibliotek, folkebad og ikke minst skole. Allerede i 1907 innførte han nitimersdagen og fjorten dagers ferie, om enn uten større begeistring, ettersom han ikke selv unnet seg særlig fritid.
Elin Tinholts skildring av gründeren Lunder er et interessant bidrag til forståelsen av norsk industrialisering, men hun vektlegger også portrettet av mannen som aldri helt kom over at han ved et vådeskudd hadde voldt et medmenneskes død, og antyder at det iallfall var en årsak til at han druknet seg i arbeid, til han 60 år gammel utslitt ble rammet av Parkinsons sykdom, måtte trekke seg tilbake og døde sterkt redusert noen år senere.
Produsenten Vestre Toten kommune har satset helhjertet og profesjonelt. En representativ fotoutstilling i tunnelen inn til spillestedet viser Raufoss’ historie fra i dag og tilbake til Lunders tid. Teatersalen er bygget inn i en verkstedshall, og Arne Nøst har skapt en frapperende enkel scenografi: Et skinnende rødlig metallgulv, et bord og noen stoler, fru Lunders flygel, og lengst inne på den lange plattingen der publikum sitter på begge sider, en liten trapp opp til det allerhelligste, direktørens kontor.
Regissør Carl Jørgen Kiønig utnytter effektivt kontrasten mellom de yrende folkelivsscenene og de tette dialogene mellom direktøren og hans hustru, og forestillingen er velsignet fri for dødpunkter. Kristin Kajander er utmerket som den livsglade Ragnhild Lunder som tappert går inn for den oppofrende kvinnerollen, men hun har mindre å spille på enn Lasse Kolsrud som gir et nyansert og troverdig bilde av bedriftslederens utvikling fra dynamisk og ærgjerrig 40-åring til nedslitt gammel mann på 60. Lokale skuespillere gjør en fin innsats i mange mindre roller, og Åsmund Feidjes musikk gir «Direktøren» en ekstra dimensjon.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 1. november
Publisert: 02.11.08 av IdaLou LarsenDin kommentar: