Å overvinne angsten

Krutt og Kamfer i samarbeid med Brageteatret: «Kamuflasje»

Idé, produsent og utøver: Cecilie Solberg Knudsrød
Regi og visuelt ansvarlig: Yngvild Aspeli
Scenografi og kostymer: Marianne Stranger
Figurer/masker: Polina Borisova
Komponist: Andreas Lønmo Knudsrød
Med Ingrid Liavaag og Cecilie Solberg Knudsrød
Støttet av Kunstløftet, Spenn.no og Fond for utøvende kunstnere

En sterk visuell framstilling av et tidløst tema

Yngvild Aspeli, regissør og visuelt ansvarlig for forestillingen «Kamuflasje», har sin scenekunstutdannelse fra Frankrike, og er kunstnerisk leder for det fransk-norske kompaniet Plexus Polaire. Sammen med Cecilie Solberg Knudsrød, ifølge Brageteatret «scenekunstner og deviser», har hun dannet kompaniet Krutt og Kamfer som i 2014 turnerte for Den kulturelle skolesekken med sin første forestilling, «Før kaffen blir kald».
«Kamuflasje», deres andre oppsetning, er produsert i samarbeid med Brageteatret i Drammen som har produsentansvaret for scenekunst i Den kulturelle skolesekken, Buskerud. Teatret ble grunnlagt for 16 år siden som et rent barn- og ungdomsteater, og selv om målgruppen nå er utvidet til også å gjelde voksne, skal Brage fremdeles «legge særlig vekt på teater med barne- og ungdomsperspektiv.»
«Kamuflasje» som hadde urpremiere fredag, er så vidt jeg skjønner, ikke en del av teatrets repertoar, men skal både før og etter jul inngå i Skolesekken i Buskeruds scenekunstprogram for elever fra 5. til 7. trinn, dvs. mellom 10 og 12 år
Tittelen «Kamuflasje», ifølge Bokmålsordboka «forkledning, maskering, særlig av militære anlegg», er litt gåtefull, men mange vil kjenne seg igjen i selve stykkets utgangspunkt: Vi er i skolens gymsal, og to kvinnelige lærere – Ingrid Liavaag og Cecilie Solberg Knudsrød – forklarer at de i år som tidligere år skal lede skolens Talentiade-konkurranse, og spør om Ingunn, som skal først ut, er klar til å lese opp diktet sitt. Det er hun, og hun dukker opp i form av en barnedukke med brunt krøllet hår. De to lærerne forsvinner, og hun blir stående tafatt alene, prøver å ta mot til seg og si fram diktet, men bare hakker og stammer, tydeligvis rammet av sceneskrekk.  Angstens univers åpner seg og inneslutter henne: salens forventningsfulle tilskuere forvandler seg til buktende farlige dyr mens hun langsomt opplever at kroppen hennes blir så stor at den nærmest fyller hele rommet. En lang stund kjemper hun alene, men så kommer endelig de to lærerne og rekker henne en hjelpende hånd. Hun vender tilbake til sine normale proporsjoner, og foran teppet på gymsalen leser hun Jan Erik Volds dikt «Ta vare» som slutter med de riktige ordene: «ta VARE/ på vennligheten, ta VARE/ på vennene – HEI! HEI! Ta nå/vare på hverandre».
Ifølge omtalen skal forestillingen vare cirka tre kvarter, men den ble ferdig etter en halv time, og mesteparten av tiden befant vi oss i angstens ordløse visuelle verden der det ikke akkurat var lett å ta del i Ingunns syner. Bedre ble det ikke av at de to skuespillerne i sine få replikker henvendte seg til hverandre, og ikke til salen.
Selve ideen til stykket – å gi tilskueren en visuell framstilling av den overveldende angsten for menneskene rundt, for så å vise hvordan frykten kan bekjempes - er tidløst tema, og Marianne Strangers visuelle framstilling sterk og gjenkjennelig. Men stykket mangler en tydelig dramatisk utvikling og dermed blir dessverre litt oppsetningen dessverre litt stillestående og ensformig.
På urpremieren var det få representanter for målgruppen i salen. Det er derfor vanskelig å si om «Kamuflasje» vil ha appell til de den er beregnet på.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 28. november 2016

Publisert: 04.12.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!