home

Å vente på livets tog

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Kan nokon gripe inn»

Tekst og musikk: Stein Torleif Bjella
Manus og regi: Lasse Kolsrud
Scenograf og kostymedesignar: Siri Langdalen
Musikalsk ansvarleg: Svenn Erik Kristoffersen
Med blant andre Hans Rønningen, Hallvard Holmen, Hildegunn Riise, Kjersti Dalseide
Ein samproduksjon mellom Det Norske Teatre og Riksteatret

Å gjøre visetekster til teater: et originalt konsept

Lasse Kolsrud har gitt seg i kast med et utfordrende og originalt prosjekt: å bygge et teatermanus utelukkende på Stein Torleif Bjellas sanger, med seks skuespillere som framfører de sentimentale og nostalgiske, men også selvironiske visene Bjella har skrevet og hittil tolket selv.
Å framheve et originalt bygdetalent som Stein Torleif Bjella er en av Det Norske Teatrets oppgaver, og fint er det at Riksteatret vil gjøre «Kan nokon gripe inn» tilgjengelig over store deler av landet.
Rammen for forestillingen er en liten jernbanestasjon i fjell-Norge der de fleste tog bare dundrer forbi. Men ett tog stanser, og det er det de fleste på perrongen venter på. En av dem er Pusling (Hans Rønningen), lenge en «innegubbe», som nå vil ta en tur ut i verden, en annen Sorgfrid (Hildegunn Riise) som vil forlate hjemmet fordi hun har mistet sønnen og føler seg sviktet av ektemannen Hemnaren (Hallvard Holmen). En tredje er «den gravide jenta» (Kjersti Dalseide), med barn både i magen og i barnevogn, hun ser fram til at hennes elskede «Stanley» skal komme med toget.

Ett tema her ser ut til å være «flukten fra landsbygda», personifisert av «Optimisten» (Pål Christian Eggen) som har dratt «frå øvst i lie» for å bli «århundrets halling». Snart har han sin «fyrste million/Den nye Olav Thon/no er det pengan som rår./ Det bi kje akkurat ferie/å byggje businessimperie» .
Togstasjonen er nok også en metafor for livet som en evig reise, til tross for at stemmen til den allmektige stasjonsmesteren (Stein Thorleif Bjella) om og om igjen forkynner at «austgåande tog med avgang frå spor1 er grunna tekniske problem dessverre forseinka på ubestemt tid». Men så til slutt kommer toget – med uventede konsekvenser for flere: kjærlighet og samhold ser ut til å være de eneste holdepunktene i en håpløs tilværelse.
Ensemblet på seks overbeviser som både som skuespillere og som sangere, og med tempo, humor og presisjon sørger de fem medlemmene av «Tvangsgutan Kompani» for musikken. Siri Langdalens jordnære jernbanestasjon er imponerende – ikke minst med de realistiske togene som med mellomrom i bakgrunnen buldrer over scenen.
Ett problem med forestillingen er nok at Lasse Kolsrud har hatt litt vel høye ambisjoner, men verken klart å gjøre Bjellas tekster til virkelig fengende teater eller tydelige karakterer. Ett annet er at selv om diksjonen til tider var utmerket, var det altfor ofte vanskelig å følge Bjellas tekster på dialekt. Teksting ville bidratt til å berike opplevelsen.
Stein Torleif Bjella-entusiaster vil utvilsomt fryde seg over forestillingen. Jeg er ikke sikker på at den vil ha like stor appell til den vanlige teatergjenger.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag den 16. januar 2017

Publisert: 17.01.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kan nokon gripe inn

Kan nokon gripe inn

Som vanlig gjør Hans Rønning en sterk innsats - her som Pusling

Foto Erik Berg

Kan nokon gripe inn?

Kan nokon gripe inn?

Ensemblet på jernbanestasjonen

Foto Erik Berg