Draget mot fjorden

Det Norske Teatret, Scene 3: «Det er Ales»

Av Jon Fosse
Dramatisert av Maria Sand
Regissør og visuelt konsept: Gianluca Iumiento
Med Maria Sand, Elisabeth Sand og Oddgeir Thune

En engasjerende skildring av kjærlighet og sorg. Men Jon Fosses spøkelsesaktige uhygge er blitt borte.

Skuespiller og forfatter Maria Sand har dramatisert Jon Fosses roman fra 2004, «Det er Ales». Boken er gamle Signes enetale, og Sand har fulgt historien nøye, men gjort den til en dialog mellom den gamle Signe (Elisabeth Sand) og den unge (Maria Sand).
Gamle Signe minnes alt den unge Signe gjorde og tenkte den november-tirsdagen for over 23 år siden da hennes elskede Asle forsvant i sin robåt ute på fjorden. Båten ble funnet igjen, Asle ikke.
Selv om dødsfallet endret hele Signes liv, opplever hun at alt likevel er ved det samme: Hun ser fremdeles Asle som står ved det svarte vinduet og stirrer ut mot den svarte fjorden, og minnes alt det hun og Asle sa til hverandre på denne deres siste dag sammen. Opplevde Asle hennes stadige engstelse som innpåsliten og uvelkommen kontroll? Kunne alt ha gått bra hadde hun bare blitt med ham den tirsdagen i november? Han ville jo ofte ha henne med, mens hun sa nei.
Hun forestiller seg også hva Asle selv har tenkt, og opplever hans slekt som tilstede i hennes verden: tippoldemoren Ales, oldefaren Kristoffer og Kristoffers sønn, familiens første Asle, som druknet i fjorden på sin syvårs dag.
Asle er en einstøing. Han liker ikke å være sammen med folk, og trives best utendørs, aller best på fjorden der han tar et par turer daglig i robåten sin. Den skjebnesvangre dagen i november herjer uværet: Signe vil helst ikke at han skal ut og ro, og Asle bestemmer seg først for å ta en tur i fjellet. Men fjorden kaller, aller mest når han ser et bål langt der ute, ifølge folketroen et dødsvarsel. Ropet fra fjorden kan han ikke stå imot.
Den italienske skuespilleren Gianluca Iumiento som siden 2012 har hatt ansvaret for skuespillerutdannelse på KHiO, har regissert forestillingen. I god moderne tradisjon vektlegger han at dette er teater: Elisabeth Sand hilser også med et hei og gir seg ikke før hun har fått oss tilskuere til å svare. Hans visuelle konsept understreker også det teatrale: Her brukes moderne rekvisitter som en elektrisk vifte, og selve Asles slektshus presenteres som et lite dukkehus i tre. En naken Asle (Oddgeir Thue) tenner skiltene der det står Fjellet, Fjorden, Heimen og Himmelen. Og under Himmelen henger et slektstre som skal gjøre det lettere for oss å følge Signes tankevandringer.
Regissør Iumiento tar også i bruk utvendige virkemidler, en del replikker både sies og gjentar avspilt på bånd – det gjelder blant annet sluttscenen som for øvrig skiller seg sterkt fra Fosses tekst.
Forestillingen hadde urpremiere i fjor høst i Viterbo i Italia på den internasjonale teaterfestivalen Quarteri dell’Arte. Den var en del av prosjektet «European Collective Plays» som har til hensikt å vise urpremierer av internasjonalt kjente dramatikere, gjerne satt opp «med en hybrid og eksperimentell scenestrategi». Prosjektet, der også norske KHiO er medlem, er støttet av EU.
Både den italienske og den norske versjonen av «Det er Ales» ble spilt i Viterbo, og Maria Sand som har sin skuespillerutdannelse fra Roma, spilte den unge Signe både på norsk og italiensk. Og Det Norske Teatret viser den italienske oppsetningen førstkommende lørdag!
Skuespillerne overbeviser i sine roller. Noen dødpunkter til tross er «Det er Ales» en spennende og engasjerende skildring av sorg, anger og savn. Men den har mistet den nesten spøkelsesaktige uhyggestemningen Jon Fosse maner fram i romanen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 30. januar 2016

 

Publisert: 31.01.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!