home

Burlesk og desperat dødskamp

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Kongen dør»

Av Eugène Ionesco
Oversatt av Kjell Helgheim
Regi: Stein Winge
Scenografi og kostymedesign: Tina Schwab
Med Jan Sælid, Rebekka Nystabakk, Anneke von der Lippe, Espen Alknes, Gisken Armand og Per Erik Aske

Ionescos skildring av menneskets møte med døden er en tankevekkende opplevelse.

I «Kongen dør» tar den fransk-rumenske absurdisten Eugène Ionesco opp et tema ingen dramatiker hadde prøvd seg på tidligere: et menneskes halvannen time lang dødskamp. Han hadde selv nettopp vært alvorlig syk da han skrev stykket i 1962, og det er sin egen dødsangst han skildrer. Som han skrev noen år senere: «Jeg har vent meg til det, vent meg til å leve. Stadig mindre beredt på å dø. Så smertefullt det blir å løse meg fra alle båndene jeg har knyttet gjennom hele livet».

Typisk for Ionescos dramatikk er «Kongen dør» ingen mørk tragedie, men ett både vittig, mangesidig og desperat stykke teater med burleske farse-innslag. Hovedperson er en mektig Konge som har regjert i flere hundre år og nå opplever at hans makt står for fall. Rent fysisk går hans kongerike i oppløsning, og har nådd undergangen geografisk, befolkningsmessig og økonomisk - fordi Kongen har nektet å innse at han en dag skulle dø, og derfor ikke gjort det han skulle for å redde riket.
Denne kongelige hovedpersonen gir Ionesco anledning til å komme med en rekke vittige og treffsikre spark til 1960-årenes makthavere. Stykket er likevel en stadig aktuell – kanskje evig aktuell? – politisk satire.
Det er ikke tilfeldig at Ionesco har kalt Kongen Bérenger. Bérenger er nemlig navnet til personene i to av hans andre stykker, «Leiemorderen» og «Neshornet», der Berenger fremstår som Ionescos talsmann og alter ego. Det framhever stykkets andre, og kanskje viktigste perspektiv, menneskets holdning til livets slutt. Eller som Ionesco selv har sagt: «Slik jeg ser det, er i virkelighetens verden ethvert menneske en konge som befinner seg i universets sentrum. Universet tilhører ham helt til øyeblikket hvor det selvfølgelig raser sammen».
Stykket begynner med at livlegen og kongens to dronninger drøfter Kongens situasjon. Marguerite, hans første hustru, og legen vil gi Kongen beskjed om at han bare vil leve like lenge som forestillingen varer, dvs. halvannen time. Hans andre hustru, Marie, vil skåne ham for sannheten. Så kommer kongen selv, og i halvannen time følger vi hans utvikling fra å være dødssyk, men enda noenlunde klar, til han hjelpeløs, livredd og infantil blir ute av stand til å oppleve andre enn seg selv.
Jan Sælid er en suveren Konge: kroppsspråk, mimikk og replikker – alt virkeliggjør Bérengers nådeløse vei mot døden – en ganske enestående tolkning. Han får glimrende støtte av ensemblet: Anneke von der Lippe er fornuftens innsiktsfulle og kjølige stemme, Rebekka Nystabakk Kongens selvopptatte, elskende, men innskrenkede dronning, Gisken Armand slottets medfølende stuepike, Espen Alknes en sindig, bestemt lege, og Per Erik Aske en i utgangspunktet lydig gardist.

Det er vanskelig å forstå hva Stein Winge mener med å la Kongen innlede sitt opphold på scenen med å gi livlegen et uendelig langt kyss på munnen. Dette homofile momentet virker underlig malplassert. Men ellers ivaretar hans regi fullt ut alle tekstens dimensjoner – så vel det vittige som det desperate.
Ionescos tekst er blitt til en tankevekkende, annerledes og original teateropplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 18.2.2017

Publisert: 18.02.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kongen dør

Kongen dør

Kong Bérenger  (Jan Sælid)

Foto Øyvind Eide