home

Æresdrap til spott og spe

Oslo Nye Teater, Centralteatret: «Hvem har æren?»

Av Ibrahim Amir
Oversatt av Øyvind Berg
Regi: Kim Bjarke
Scenografi og kostymer: Milja Salovaara
Med blant andre Terje Strømdahl, Trond Høvik, Pål Rønning, Petter Vermeli

Stykket har sine svakheter, men det er et godt tegn at et tema som æresdrap er blitt teater.

Ibrahim Amir er opprinnelig kurder, men flyktet av politiske årsaker fra hjemlandet Syria i 2002.  Han kom til Wien, der han i 2013 debuterte som dramatiker med «Habe die Ehre», en politisk satire over æresdrap. Stykket ble en kritikerrost suksess, det er blitt satt opp i Tyskland og i Danmark, skal visstnok spilles i London i 2018, og hadde altså Norgespremiere torsdag.
En av årsakene til stykkets suksess er nok at forfatteren opprinnelig tilhører den samme kulturen som han velger å stille ut til spott og spe. Hadde «Hvem har æren» blitt skrevet av en europeer, ville det etter all sannsynlighet blitt anklaget for å nøre opp under våre rasistiske fordommer, og for å oppmuntre til fremmedfiendtlighet. Men når en kurder velger å tegne et ensidig negativt portrett av en kultur han selv stammer fra, er det en så sjeldent interessant begivenhet at vi overser at teksten har sine svakheter.
Når stykket begynner, har en ektemann nettopp tatt livet av elskeren til kona, mannen som har brakt vanære over både hennes og ektemannens familier. Drapet er en dåd som både hans egen far, og kvinnens far og mor er riktig fornøyde med. Men nå gjenstår det viktigste: Å ta livet av kvinnen, for det er hennes utroskap som har ført til at faren hennes «ikke kan se folk i øynene lenger. Takket være den hora må [han] for alltid gå med hodet bøyet i skam». Men hvem skal påta seg å drepe henne? Faren mener det er plikten til broren hennes, men han nekter. Mye tyder på at han har gått lei av familiens patriarkalske kultur.

Amir tegner et ganske fornøyelig satirisk karikert bilde av de to familiene, og kanskje med unntak av broren, mener tydeligvis alle stykkets menn, til og med elskeren, at kvinner er mindreverdige vesener. Spesielt Faren og Svigerfaren er skikkelig farsefigurer, men deres stadige rasende konfrontasjoner over muntlige bagateller blir etter hvert ganske kjedelige og forutsigbare. Men både Terje Strømdahl (Faren) og Trond Høvik (Svigerfaren) spiller med innlevelse og bravur. Regien burde nok gitt mer tyngde til rollen som Broren (Petter Vermeli), replikkene antyder jo at han er et slags motstykke til de andre.
Teatersjef Kim Bjarke, som også er kveldens regissør, skriver i programmet at «Hvem har æren» «er en hyllest til de modige kvinnene og jentene som tør stå frem (…) og som går først i kampen for personlig frihet og likestilling». Jeg vet ikke om jeg kan si meg helt enig: Moren framstår som ganske tradisjonsbunden, og når selve Kvinnen (Ine Marie Wilmann) endelig dukker opp på slutten av stykket, har hun lite å spille på. Positivt er det at hun markerer sin selvstendighet, men ikke før hun selv har løpt rundt med pistol for å drepe Faren.
Kanskje fordi «Hvem har æren?» ikke er noen gjennomført komedie, har Kim Bjarke valgt en litt for bråkete og burlesk spillestil, som faktisk lykkes best i hans egen versjon av sluttscenen. Men selv om forestillingen har sine svakheter, er det et godt tegn at dramatikken driver gjøn med et så viktig tema.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 25. februar 2017 

 

Publisert: 26.02.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Hvem har æren?

Hvem har æren?

Broren som ikke vil drepe (Petter Vermeli) 

Foto Gisle Bjørneby