Ikke helt vellykket dramatiseringen

Det Norske Teatret, Scene 3: «Sju dagar i august»

Av Brit Bildøen
Regissør: Morten Borgersen
Med Nina Woxholtt, Geir Kvarme, Ellen Birgitte Winter og Øyvind Berven

Brit Bildøen har ikke helt klart å gi sin gode roman et like godt scenespråk

Det kom raskt sakprosabøker om 22. juli, men Brit Bildøen var den første som tok opp temaet skjønnlitterært. I 2014 utga hun «Sju dagar i august» der hun beskriver ekteparet Otto og Sofies tunge hverdag etter at Sofies datter Marie døde på Utøya. Boka, tydeligvis inspirert av amerikanske Paula Fox’ roman «Desperate personar» der hovedpersonene også heter Sophie og Otto, fikk gode kritikker og mottok «P2-lytternes romanpris».
Nå har Brit Bildøen, som aldri tidligere har skrevet for teater, dramatisert boken. Mens romanen gir en realistisk skildring av Sofies og Ottos dagligliv gjennom syv dager, nedtoner sceneversjon de ytre omstendighetene. Her er det Sofies tanker og følelser som står i sentrum. I et intervju med teatrets vårmagasin forteller Brit Bildøen «kor enormt frigjerande det er å kutte. Det er herleg å sleppe å forklare så mykje. Å berre gå rett inn i dramaet, der ting skjer».
Som i romanen er sceneversjonen lagt til 2019.Det er gått åtte år siden Maries tragiske død. Otto arbeider for afghanske flyktninger, mens Sofie har en lederstilling på Munch-museet i Bjørvika. Tilsynelatende går livet som normalt, men bare tilsynelatende. I løpet av syv dager i august avslører en rekke mer eller mindre alvorlige hendinger de mange problemene ektefellene sliter med.
Mens Bildøen i boka også gir leseren innsyn i Ottos ytre og indre liv, har hun i sceneversjonen valgt å konsentrere seg om Sofie (Nina Woxholtt). Vi følger henne gjennom en rekke krangler med ektemannen (Geir Kvarme), en kort samtale med sin tidligere venninne Karin (Ellen Birgitte Winter), og en replikkveksling med en beruset psykolog (Øyvind Berven) hun møter i et selskap. Men viktigst er scenene der vi blir vitner til Sofies indre forestillingsverden, slik det allerede skjer i åpningsscenen.
Bildøens teaterversjon kan gi inntrykk av at Sofies problemer for en stor del skyldes at hun er alene om å oppleve sorgen over å ha mistet datteren. Det viser seg etter hvert at Otto ikke var faren hennes, og at han derfor kanskje heller ikke fullt ut har delt sorgen. Men i sluttscenen innrømmer han at han «også tenker på henne. Kvar einaste dag». Her som i boka er det uvisst om ekteparet vil kunne komme videre.

«Det er sant at sorga blir mindre med tida. Det er også sant at sorga blir større», sier Sofie, og det er et viktig tema. Men på mange måter virker sorg-tematikken litt utenpåklistret i teaterversjonen av boken, der de beste scenene skildrer de mange dissonansene mellom Sofie og Otto. Nina Woxholtt og Geir Kvarme gir en gjenkjennelig og troverdig skildring av to mennesker som fremdeles elsker hverandre, men som ikke klarer å finne tilbake til samhørigheten som en gang var det viktigste i forholdet.
Teatret har siden tidenes morgen sett det som en oppgave å skildre menneskelige tragedier, og det er forståelig at Det Norske Teatret har valgt 22. juli som utgangspunkt for en forestilling. Dessverre makter ikke «Sju dagar i august» å gi en innsiktsfull skildring av tragediens langsiktige konsekvenser.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag den 8. april 2017

Publisert: 12.04.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!