home

Uklart samtidsteater

Det Norske Teatret, Scene 3:
«Det har visst vore ein episode»
Av Chris Thorpe
Omsetjing: Marita Liabø
Regi: Peer Perez Øian
Komponistar: Ole Alexander Halstensgård og Tore Ylvisaker (begge fra Ulver)
Med Sara Khorami, Marie Blokhus og Amell Basic

Den springende ordrike teksten krever sterk konsentrasjon fra tilskueren. Men det er likevel ikke lett å skjønne hvor dramatikeren har villet hen.

Onsdag åpnet Det Norske Teatret teaterhøsten med en mildt sagt kompleks, filosofisk og samfunnskritisk tekst av britiske Chris Thorpe, som ifølge programmet både er dramatiker og scenekunstutøver. Han har skrevet en rekke stykker, og «Det har visst vore ein episode» («There Has Possibly Been An Incident») fra 2014 er det mest kjente, og så vidt jeg kan se det eneste som er blitt satt opp utenfor Thorpes hjemland. Det ble valgt til å delta i Berliner Theatertreffen samme år som det hadde urpremiere, og har siden blitt spilt i Wien og Saarbrucken, pluss at det har hatt en lesning under en festival i København, og blitt satt opp som eksamensoppgave på Stockholms Dramatiske høgskole, en oppsetning som våren 2015 ble spilt på Folkteatern i Göteborg.
«Det har visst vore ein episode» er langt fra konvensjonelt teater. Stykket har ingen dramatisk handling, og de tre skuespillerne – Sara Khorami, Marie Blokhus og Amell Basic – spiller ingen roller i ordets klassiske betydning. De forteller oss fire historier, en «dialog» og tre monologer. Den ene monologen handler om tvilen til en statsleder (Sara Khorami)som ender opp med å bli en voldelig politiker etter selv å ha vært med på å velte et autoritært og voldelig regime, den andre om en flypassasjer (Amell Basic) som så vidt overlever en ulykkeslanding, og den tredje om reaksjonene til et øyenvitne (Marie Blokhus) når en mann med to plastposer uventet løper ut i gaten for å stanse en kolonne med stridsvogner – slik et berømt fotografi viser at en ukjent kineser gjorde på Tienanmen plassen i 1989.
I den britiske uroppførelsen lot regissøren de tre skuespillerne sitte bak mikrofoner, og presist og klart lese opp monologene sine. Peer Perez Øian har valgt å la de tre bevege seg rundt på scenen mens de framfører, nærmest spiller sin tekst.  Dette gjør det ikke enklere å følge de allerede komplekse, vanskelige og iblant litt usammenhengende fortellingene. Denne spillestilen krever dessuten en mønstergyldig diksjon, ikke minst fordi skuespillerne veksler mellom å snakke høyt og nærmest hviske. Her klarte Sara Khorami seg opplagt best, men jeg hadde til tider store problemer med å følge dramatikerens tankegang.
I den fjerde fortellingen, av dramatikeren definert som dialog, utspørres en mann, en klar parallell til Anders Behring Breivik. Forkledd som muslimsk kvinne har han tatt livet av en rekke medlemmer av et ungdomsparlament. Denne historien er altså ment som en replikkveksling der den unge mannen forhøres, og forsvarer seg med at han har utøvd terror «av kjærleik til Europa» som er «blitt så ille at død er det einaste som kan vekke» vår verden. Men i Peer Perez Øians tolkning blir dessverre selve dialogformen så utydelig at det ikke gikk opp for meg at dette var en fjerde fortelling.
Allerede med en lydmessig voldsom åpningsscene der røyk strømmer over scenen, gir Peer Perez Øian assosiasjoner til terror, og med flere øredøvende mellomspill bygger han videre på dette sceniske terroraspektet, noe som fikk meg til å tenke at terror også var årsaken til flyulykken – hvilket Thorpes tekst slett ikke tyder på.
Men det er heller ikke så lett å skjønne hva Thorpe har ment med å sette sammen disse fire ulike «episodene» fra vår tid. Det er enkelt å knytte dem til reelle hendinger – jeg har allerede nevnt både Tienanmen-plassen og Anders Behring Breivik, og mange revolusjonære statsledere har selv endt som tyranner, mens det stadig skjer flyulykker – og stykket kan dermed sees som en slags kritisk kommentar til dagens samfunn, en farlig verden der det stadig kan inntreffe «episoder». 
Men det er noe ved den kvasi-filosofiske ordflommen som ikke støtter opp om denne forståelsen. Hva som har vært dramatikerens hensikt, forekom meg uklart da forestillingen var slutt, og ble ikke tydeligere for meg etter å ha lest teksten grundig. Men det får så være. Min hovedinnvending til «Det har visst vore ein episode» er at denne typen ordrike kåserier rett og slett ikke er godt teater.

Publisert: 01.09.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Det har visst vore ein episode

Det har visst vore ein episode

Amell Basic, Marie Blokhus og Sara Khorami 

Foto Dag Jenssen