Gammel komedie i ny tapping

Oslo Nye Teater: «En tjener for to herrer»

Av Richard Bean
Basert på Carlo Goldonis «El servitore di due padroni»
Oversatt av Bjarte Hjelmeland
Med sanger av Grant Olding
Regi: Kim Haugen
Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland
Scenografi og kostymer: Milja Salovaara
Med blant andre: Bjarte Hjelmeland, Ingvild Holthe Bygdnes, Nils Vogt, Sindre Postholm, Elias Holmen Sørensen, Henriette Faye-Schjøll

En gjennomført tolkning av Richard Beans nye versjon av Goldonis gamle komedie

Carlo Goldonis burleske komedie fra 1746, «En tjener for to herrer», ble trukket fram fra glemselen av den internasjonalt kjente italienske regissøren Giorgio Strehler i 1947, og har siden blitt spilt av mange teatre. I 2011 gjenoppsto stykket i en helt moderne versjon, skrevet av den engelske dramatikeren Richard Bean. Bean har beholdt så vel originalens kompliserte intrige som det store persongalleriet, men fordi Goldonis utgangspunkt er et arrangert overklasse-ekteskap, noe som ikke lenger er vanlig, er Bean blitt nødt til å gjøre handlingen enda litt mer innfløkt enn i originalen. Her er brudens far en notorisk svindler, og beileren hennes en homse som vil gifte seg for å skjule sin legning.
Stykket utspiller seg i midten av 1960-årene, og Richard Bean har lagt handlingen til den engelske badebyen Brighton, mens den norske utgaven er flyttet til Sandefjord, hvilket gir scenograf Milja Salovaara anledning til å skape flere stemningsfulle og morsomme bybilder. Foruten å spille farsens absolutte hovedperson, har Bjarte Hjelmeland også ansvaret for oversettelsen som i hans versjon myldrer av i overkant mange vittigheter.
Med sanger og gitarist Zelimir Kulisic i spissen åpner tre usedvanlig morsomme og dyktige musikere forestillingen. I slutten av hver scene skifter handlingen fra et sted til et annet, og mens teatret forbløffende raskt omgjør kulissene, inntar de tre musikerne scenen med jazz, country og blues inspirert låter som gjenskaper 1960-årenes stemning.
Bare å forsøke å gi en fornuftig gjenfortelling av den kompliserte handlingen, ville kreve altfor mye plass. Det arrangerte ekteskapet er et utgangspunkt, men viktigere er det at fordi han ikke har klart å skaffe seg mat på flere dager, er den arbeidsløse Frank så sulten at han først påtar seg en jobb, deretter en annen. Å tjene to herrer er ikke lett, og når Frank på den ene siden er veldig selvsikker og på den andre siden litt under middels begavet, oppstår det stadig nye forviklinger.  Men hva er man ikke villig til å gjøre for å skaffe seg penger til mat!
Bjarte Hjelmeland får fremragende støtte av et ned til minste replikk presist, opplagt og dyktig ensemble. Plassen tillater ikke å nevne alle, men unge Sindre Postholm er enestående som den 87-år gamle rynkede kelneren Affen som vakler ustøtt av gårde og stadig snubler i trappen selv om han skrur opp pacemaker’en.
Ingvild Holthe Bygdnes sjarmerende som sin egen tvillingbror, mens Henriette Schjøll-Pedersen er artig og utfordrende som sexy hushjelp og uventet feminist-forløper.
Frank er forestillingens absolutt midtpunkt og Bjarte Hjelmeland tolker rollen suverent. Kanskje litt for suverent og selvopptatt iblant, slik at overspill kan komme faretruende nært. Jeg tror også regissør Kim Haugen burde strammet inn en del - annen akts middagsscene er for eksempel for lang, for masete og for repetitiv.

Intet er så forskjellig som sansen for humor. Jeg moret meg godt, men bare til tider. Premierepublikummet lot derimot til å fryde seg fra begynnelse til slutt.

Med en annen tittel og en annen ingress sto denne anmeldelsen i Klassekampen fredag 8. september 2017

Publisert: 10.09.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!