home

Storhet og forfall

Nationaltheatret, Bakscenen: «Kirsebærhagen»

Av Anton Tsjekhov
Oversatt av Kjell Helgheim, bearbeidet av Mari V.  Kjeldstadli
Regi: Hanne Tømta
Scenografi: Nora Furuholmen
Med Trond Espen Seim, Gisken Armand, Emil Johnsen, Espen Skjønberg og mange flere

En innsiktsfull tolkning av Tsjekhovs fascinerende skildring av et samfunn i oppløsning.

For andre gang benytter teatersjef og regissør Hanne Tømta Bakscenen som arena for et Tsjekhov-skuespill. Publikum tar plass på stolene og benkene som omringer scenen, mens skuespillerne vandrer rundt blant oss. Nesten umerkelig begynner forestillingen: hele ensemblet har satt seg, bortsett fra Espen Skjønberg som, støttet til en rullator, forteller oss at vi er på teater, presenterer oss for «Kirsebærhagen»s samtlige karakterer, og leser opp sceneanvisningene slik han gjør gjennom hele stykket. På dette punktet skiller Hanne Tømtas regigrep fra det hun brukte i «Tre søstre» der vi nærmest skulle glemme at vi var på teater, og i stedet være en slags vitner til søstrenes hverdag. Men gjennom replikkinstruksjonen på den ene siden, og vår fysiske nærhet til skuespillerne på den andre, framhever Tømta også her det hverdagslige og realistiske aspektet.

Etter å ha bodd fem år i Frankrike, vender enkefru Ljubóv Ranevskaja (Gisken Armand) og hennes 17-år gamle datter tilbake til barndomshjemmet. Men godset er så nedtynget av gjeld at det om kort tid skal tvangsauksjoneres. Lophákin (Trond Espen Seim), sønn av en fattig bonde på godset, har slått seg opp og blitt en velhavende forretningsmann. Han har varme følelser for Ljubóv Ranevskaja som på tvers av klasseskillet støttet ham som ung, og har derfor utarbeidet en plan slik at Ranevskaja og hennes bror Leonid (Bjørn Floberg) skal kunne beholde godset: De bør parsellere ut kirsebærhagen til sommerhus som de så leier ut. Verken Ranevskaja eller broren er det aller minste interessert: de avfeier forslaget som «vulgært», de innser overhodet ikke alvoret i situasjonen, og nærer et helt urealistisk håp om å bli reddet av en rik slektning. Slik går det ikke – Lophákin ender med å kjøpe kirsebærhagen, og hele familien forlater barndomshjemmet de aldri vil se igjen.
Stykket myldrer av personer. Alle blir berørt av vanskelighetene, som også befester deres problematiske livssituasjon: hushjelpen Dunjásja (Kikki Stormo) faller hodestups for den arrogante og selvsikre tjeneren Jasja (Gorm Grømer) som utnytter, men så avviser henne;  til tross for at Trofimov (Emil Johnsen) forakter kjærligheten, inngår Ljubóvs datter Anja (Hanne Skille Reitan) et nært vennskap med den revolusjonære unge studenten mens Ljubóvs adoptivdatter Varjas drøm om et lykkelig samliv med Lophákin går i grus, og det blir ingen løsning på problemene til Anjas rastløse og frustrerte guvernante Charlotta (Laila Goody). De eneste som klarer seg er den klossete og dumme kontoristen (Robert Skjærstad), og godseieren (Per Frisch) som drar lærdom av sine naboers manglende evne til å tilpasse seg en verden i forandring. Og Firs, (Espen Skjønberg), godsets gamle tjener, som har viet sitt liv til familien, opplever rett og slett å bli gjenglemt - en realistisk og patetisk sluttscene.
Tsjekhov gir et fascinerende krast bilde av et samfunn i oppløsning med på den ene siden to representanter for en innskrenket unyttig overklasse på vei til å gå under, og framskrittets talsmenn på den andre: en dyktig og menneskevennlig oppkomling fra den tidligere underklassen, og en revolusjonær, urealistisk intellektuell student.
Et lite håp til slutt: begge døtrene til Ljubóv har innsett arbeidets betydning, Varja har allerede fått en stilling mens Anja skal utdanne seg og så begynne å jobbe.

Alle skuespillerne er nevnt, og med Trond Espen Seims Lophákin i spissen skaper samtlige nyanserte og troverdige skikkelser. Her er Hanne Tømtas instruksjon på sitt beste.
Tsjekhov ga «Kirsebærhagen» undertittelen «en komedie i fire akter», men stykket er siden ofte blitt tolket som en tragisk fortelling. Hanne Tømta respekterer Tsjekhovs undertittel, ikke bare vektlegger hun komikken i Robert Skjærstads kontorist-karakter, hun tillegger også flere av personene, for eksempel Lophákin, et litt vel overdådig kroppsspråk. Ikke noe galt i og for seg, men det gjør at Gisken Armands, stykkets ene hovedperson, får litt lite å spille på, og blir noe statisk og utvendig.
Jeg er også usikker på om Tømtas bruk av Bakscenen fungerer så godt: Altfor ofte fører den «naturlige» spillestilen til at det blir vanskelig å følge replikkene, spesielt fordi skuespillerne stadig beveger seg fra et sted til et annet. Og det er et problem, for teksten er selve nøkkelen til Tsjekhovs teater.
Men sett fra et helhets standpunkt er denne «Kirsebærhagen» en fascinerende skildring av et samfunn i oppløsning.

En noe kortere utgave av denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 25. september

Publisert: 26.09.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen26.09.17 19:16
Takk skal du ha! Så hyggelig å vite at noen leser!
vibeke brøgger klausen26.09.17 11:32
God og fyldig anmeldelse- en veiledning for oss publikummere, slik at vi har lyst til å se dette.
Kirsebærhagen

Kirsebærhagen

Ale de medvirkende i "Kirsebærhagen"

Foto Øyvind Eide