home

Teater eller virkelighet?

Antiteateret i Fyrhuset i Kværnerbyen: «Snork»

Regi: Simen Formo Hay
Scenografi: Ida Skjefstad
Kostyme: Solveig Holthe Bygdnes
Med: Even Torgan, Rebekka Jynge, Lars Halvor Andreassen, Kristine Cornelie Hartgen, Simen Bostad, Ingrid DissenA

Overgangen mellom teater og virkelighet er et sentralt spørsmål  i "Snork" -  en underholdende forestilling med en uforståelig tittel.

Antiteateret er tilbake til Fyrhuset i Kværnerbyen der jeg opplevde det for aller første gang med en adaptasjon av filmen «Gjøkeredet». Det var teatrets niende oppsetning, og de tre neste tok også utgangspunkt i tidligere filmer og teaterstykker. Men deres trettende, vårens «Det går bra», en rapport fra selfie-generasjonen, var deres egen produksjon fra begynnelse til slutt, bygget på improvisasjoner fra ensemblets syv skuespillere. Også høstens «Snork» er helt og holdent Antiteatrets, og nå har de gått så langt i å improvisere fram teksten, at programmet ikke engang opplyser om manusforfatter.
I 2015 var Fyrhuset på Kværner omgjort til Kværnerbyens psykiatriske sykehus. I år er det lokalet der det skal være boklansering: forlaget Faktisk presenterer sin aller første utgivelse, «Snork», debutboka til en viss Iben Wahl, bygget på samtaler hun har overhørt og nedtegnet. I det vi tilskuere slipper inn i salen får vi beskjed om at vi ikke må nøle med å ta ordet – tvert imot, veldig fint om vi blir med i samtalen om boka. Vi får utlevert et program for boklanseringen, og her kan vi lese at det skal snakkes om boka etter forfatteren har lest utdrag fra den.
Først ønsker forlegger Halfdan Holt velkommen. Han spilles av Lars Halvor Andreassen som poengterer sin diskurs med det ene «hmmm»et etter det andre, slik nordmenn flest har en beklagelig tendens til i dag, og dermed skal vi ikke tro at han er skuespiller – Antiteatrets medvirkende utmerker seg jo ved god diksjon.
Før en hijabkleddkledd Kristine Hartgen avslutter et merkelig sangnummer med å kle seg splitter naken, har Iben Wahl (Ingrid Dissen) lest noen korte og ganske uforståelige utdrag fra boka, som vi for øvrig også har fått utlevert.

Så er turen kommet til forlagets samtale med publikum. Flere tar ordet og gir uttrykk for hvordan de opplever utdragene de har hørt. Enkelte snakker så utydelig at det det ikke er mulig å skjønne hva de sier, så vi kan ikke tro at de er skuespillere. Men kanskje er det nettopp det de er? Og når diskusjonen et par ganger utarter til skikkelig håndgemeng, er det teater eller virkelighet? Uansett er det første gangen Antiteateret trekker publikum direkte inn i forestillingens verden, og det fortsetter de med nesten helt til slutt. En dramatisk hendelse fører samtalen inn på islam, og etter hvert stiller Even Torgan stadig mer utfordrende spørsmål. Da jeg så «Snork», endte salen med å forholde seg taus, hvilket lot til å skuffe ham. Men publikumsreaksjonene kan naturligvis variere stort fra kveld til kveld, og det kan gi ny mening til selve «Snork» - for øvrig en ganske uforståelig tittel.

Ett av Antiteatrets hovedprinsipper er «aldri å sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i», et krav de forestillingene jeg har sett tidligere fullt ut har oppfylt. Denne gangen er jeg mer i tvil: harselasen med selvopptatte litterære tekster er utvilsomt på sin plass, men ikke noe viktig samfunnsproblem. Nordmenns dyptgående skepsis til islamske innvandrere, her representert av Kristine Hartgens hijabkledde kvinne, er derimot et meget aktuelt samfunnstema. Men slik jeg opplever det, makter ikke forestillingen å provosere eller utfordre. Antiteateret er riktignok spesielt opptatt av å nå ut til de unge, og det var flest ungdommer i salen da jeg så «Snork». Mulig at de ble mer engasjert, men det var bare to-tre stykker som i starten deltok i diskusjonen med Even Torgan før tausheten senket seg over salen.

Som publikummer opplever jeg at tvilen om hva som er teater og hva som er virkelighet på mange måter er selve fabelen i «Snork», - og kanskje også Antiteaterets eget problem? Mens de ansvarlige for tidligere forestillinger gjerne har redegjort for sine hensikter i programmet, får vi imidlertid denne gangen bare vite at «vi er dårlige på å leve. Alle sammen» og at «… det gode gamle «vi får bare gjøre så godt vi kan» kanskje ikke [er] nok, men sorry ass, vi har faktisk ikke så mye mer å bidra med». Uansett:  "Snork" er en riktig underholdende forestilling. Men kanskje Antiteatret er på jakt etter nye veier? Det skal bli interessant å se hva som skjer videre.

Publisert: 28.09.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Snork

Snork

Kristine Hartgen blir årsak til konflikt - mellom tilskuere eller skuespillere?

Foto Antiteateret

Snork

Snork

Fyrhuset i Kværnerbyen

Foto Antiteateret