Med rett til å elske?

Det Norske Teatret, Prøvesalen: "før solnedgang"

Av Gerhart Hauptmann Oversatt av Torgeir Skorgen Regi og bearbeidelse: Hans Henriksen Scenografi: Serge von Arx Med Sverre Bentzen, Per Schaaning, Svein Erik Brodal, Silje Storstein og flere

"før solnedgang" er en glødende forsvartale for gamle menns rett til å elske unge kvinner

Utgangspunktet for  før solnedgang er interessant, og snur mer eller mindre opp ned på vante forestillinger: Mathias Clausen, en rik 70-årgammel familiefar og enkemann forelsker seg i purunge Inken, og til tross for at barna protesterer, vil han gifte seg med henne. I dag er vi vant til at barna avslører mektige fedre som onde kjeltringer, som f.eks. i Thomas Vinterbergs før solnedgang, og selve familiekonstellasjonen som skildres, med en halvgammel, nevrotisk og farfiksert datter, og en annen med psykiske problemer i oppveksten, tyder jo på at Mathias Clausen langt fra har vært en mønstergyldig far.

Men langt fra å være kritisk til den gamle mannen er før solnedgang en følelsesladd og melodramatisk forsvarstale for hans rett til å starte et nytt liv, og iallfall tre av barna fremstilles som så onde, griske og hjerteløse at de ender med å volde farens undergang: Når han får vite at de vil ha ham umyndiggjort, blir sjokket så stort at han virkelig går frå forstanden og blir senil. Hauptmann lar ham ta livet av seg, hos på Det Norske må han pent leve videre.

Gerhart Hauptmann fylte selv 70 da stykket hadde premiere i 1932, han hadde også hatt forhold til yngre kvinner, så delvis er nok før solnedgang en personlig rettferdiggjøring, men spørsmålet om eldre menneskers selvbestemmelsesrett er aktuelt også i dag hvor stadig høyere levealder og bedre helse fører til at alderdommen inntreffer senere, samtidig som flere og flere velger å førtidspensjonere seg. Mathias Clausen stiller spørsmålet klart og tydelig: «Vil de oppdra dykkar oppsedar, barnepassar, forsørgar og beskyttar? Er eg skaparverket dykkar? Gjenstanden dykkar? Eller eit fritt menneske med rett til å treffe frie val?» Med andre ord, er det riktig at barn og foreldre-rollen blir snudd opp ned når de gamle har nådd en viss alder?

Hans Henriksens har bearbeidet og antakelig kortet ned på stykket, for de fire aktene tar her ikke mer enn halvannen time, og iallfall i hans versjon blir før solnedgang en altfor ensidig og unyansert forsvarstale for Mathias Clausen. Hans forhold til unge Inken blir et rent postulat. Slik det framstilles her, gjør Gerhart Hauptmann overhodet ikke noe forsøk på å skape en troverdig skikkelse av den unge ubemidlede kvinnen som sosialt står meget lavere på rangstigen enn Mathias Clausen. I utgangspunktet kunne man jo tro at hun «falt for» ham fordi han kan gi henne økonomisk trygghet og sosial posisjon, men Hauptmann vil ha oss til å tro at det fra hennes side er Den store kjærligheten. Ingen av Inkens intetsigende replikker overbeviser om det, og påstanden blir enda mindre troverdig fordi Sverre Bentzen i Hans Henriksens regi ikke har noe av den maskuline sjarmen som tross alt kunne tiltrukket den unge kvinnen: Han er og blir en godmodig, men hissig bestefar, det finnes ikke antydning til lidenskap i samspillet mellom Silje Storsteins Inken og ham, og det er nesten umulig å tenke seg at de to har et erotisk forhold. At barnas forsøk på å umyndiggjøre ham, nærmest øyeblikkelig fratar ham fornuften, tyder faktisk på at han kanskje ikke er så sinnsfrisk likevel. Og selv om barna skildres her som bare usympatiske og ekle, er det ikke vanskelig å skjønne at de misliker at han gir deres avdøde mors smykker til elskerinnen!

Hans Henriksen har gitt oppsetningen et stilisert teatralsk uttrykk som understrekes av Serge von Arx’s minimalistiske scenografi der en besynderlig abstrakt paviljong med vanndekket gulv, huset til den unge kvinnens mor, utgjør scenens sentrum. Spillestilene varierer: Morten Espelands justisråd tar absolutt alle følelser helt ut, Clausens barn og svigerbarn spilles som klassiske komediefigurer, mens Sverre Bentzen levendegjør Mathias Clausen med den største energi og innlevelse.

Resultatet er underlig: Forestillingen er underholdende nok, men samtidig spriker den i alle retninger.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag7. november

Publisert: 10.11.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!