En innviklet "Snøkvit"

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Snøkvit» Ein popmusikal for heile familien

Av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar
Regissør: Kjersti Haugen
Scenograf og kostymedesignar: Unni Walstad
Lysdesignar: Torkel Skjærven
Koreograf: Belinda Braza
Musikkansvarleg: Svenn Erik Kristoffersen
Med blant andre Charlotte Frogner, Hermann Sabado, Ingeborg Sundrehagen Raustøl

Ikke alltid så lett å lage «en ny vri på kjent eventyr»: Det viser «Snøkvit», Det Norske Teatrets «popmusikal for heile familien".

Høstens store familiesatsing på Det Norske Teatret er «Snøkvit - ein popmusikal for heile familien», og for barn fra seks år og oppover. Forestillingen tar utgangspunkt i den klassiske fortellingen, men teatret har valgt å presentere det det selv kaller en «ny vri på kjent eventyr». Så vidt jeg skjønner av programmet har Maria Tryti Vennerød skrevet både dialogene og de mange sangtekstene, mens Julian Skar står for musikken.
Det hele begynner med at elegante hvitkledde hoffmenn med høye hvite parykker framfører et morsomt koreografert sang- og dansenummer der det dessverre ikke er lett å skjønne hva de synger. Så kommer en flere meter høy rødkledd dronning (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) til syne. Hun slår fast at hun er verdens vakreste kvinne, og hoffet samtykker begeistret. Men hvorfor er hun da ikke lykkelig? Hun kunne ønske at hun hadde en datter «så raud som blod, så kvit som snø, så svart som kol». Men det må hun da vite at hun har, for ikke før har hun sagt det, så dukker  Snøkvit (Charlotte Frogner) opp, og Dronningen blir ikke det minste forbauset. 
I eventyret er Snehvits mor død, og kongen – som er totalt fraværende her – har giftet seg med en kvinne som er så opptatt av å være verdens vakreste at hun vil ta livet av Snehvit når speilet forteller henne at Snehvit er vakrere enn henne – en klassisk ond stemor med andre ord. Her er Dronningen Snøkvits virkelige mor, og det som opptar henne er at Snøkvit skal bli en skikkelig prinsesse, «enda vakrare» enn hun selv er.  Men Snøkvit har mer lyst til å gå ut i hagen enn til å jobbe med utseende sitt, og til slutt gir Dronningen henne lov til å ta en liten tur ut.
I hagen møter hun gartnersønnen Jan Grøn (Hermann Sabado), og de to får god kontakt, helt til Dronningen rasende spør Snøkvit om hun har «gått heilt frå vettet» når hun som er prinsesse omgås en gartner. Da husker Snøkvit hvem hun er og skjeller ut Jan Grøn. Men forholdet mellom henne og moren blir stadig vanskeligere, og til slutt ser moren ingen annen løsning enn å myrde datteren. Hun gjør flere forsøk, men lykkes ikke, blant annet fordi Snøkvit stadig blir reddet av de syv dvergene som her er kloakkarbeidere, og synger at «dassen spyler/som ein foss/tiss og bæsj rett ned på oss».
Men gartnergutten følger Snøkvit, og selv om hun med jevne mellomrom gyver løs på ham og helt uten grunn beskylder ham for å være en «reddhare» og en «tarveleg skitten gartnar», lar hans kjærlighet til henne seg ikke rokke. Med fare for sitt eget liv, skaffer han henne «sanningseplet» som lar Snøkvit få vite at moren ikke er født dronning, men «ei vanleg jente frå skogen». Snøkvit roper ut sannheten til moren som gir fra seg dronningverdigheten. Kloakkarbeiderne sprenger slottet, og dermed blir Dronningen, Snøkvit og hoffet vanlige mennesker: mor og datter forsoner seg, og Jan og Snøkvit blir et par.

Maria Tryti Vennerøds gjendiktning benytter mange av eventyrets momenter – Dronningens speil, det giftige eplet, stemoren som blir til heks, for bare å nevne noen. Men slik de brukes her, kompliserer de handlingen heller enn å klargjøre den: Det farlige eplet er for eksempel ikke farlig fordi det er forgiftet, men fordi det viser sannheten, og «den som ser sanninga om alt døyr». Heller ikke så lett å skjønne at moren her blir til heks, når hun har samme utseendet som før! Mor/datter-forholdet er ett av flere sentrale temaer i denne «Snøkvit», og nettopp dette at moren gang på gang forsøker å myrde sin egen datter, er et ubehagelig moment. Flere steder kunne nok Kjersti Haugen ha utnyttet regiens muligheter til å gjøre forestillingen noe klarere.
Min unge konsulent måtte dessverre melde avbud, og der jeg satt var det bare voksne tilskuere, så jeg fikk ikke anledning til å iaktta barnas reaksjoner på forestillingen. En stemningsskapende og magisk scenografi, signert Unni Walstad, sammen med Torkel Skjærvens dramatiske lysdesign, må i seg selv ha virket fascinerende på målgruppen, og ensemblets helhjertede innsats har nok også moret dem.  Ingeborg S. Raustøl er en riktig ond og skummel Dronning, Charlotte Frogner en troverdig barnslig Snøkvit, og med sitt lekne og allsidige spill gjør Hermann Sabados gartnergutten til stykkets eneste virkelig sympatiske person.
Om de unge tilskuerne derimot har klart å følge handlingens mange irrganger, tviler jeg sterkt på. Jeg ville iallfall ikke gjort det som barn, og selv om dagens unger, som er vant til ipad’er og mobiltelefoner, nok er skarpere enn det vi var, er historien for rotete og uklar. Og dessverre gjør teatrets spesielle sang-diksjon det også vanskelig å forstå innholdet i de for øvrig godt framførte musikknumrene.
Glimrende prestasjoner til tross ble jeg ikke skikkelig begeistret for denne «Snøkvit».

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 9. oktober 2017

Publisert: 10.10.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!