Storebror går igjen

Nationaltheatret, Torshovteatret:«1984»

Av George Orwell
Skrevet for scenen av Robert Icke og Duncan Macmillan
Oversatt av Sigurd Myhre
Regissør: Kristina Kjeldsberg
Scenograf og kostymedesigner: Dagny Drage Kleiva
I rollene: Sigurd Myhre, Håkon Ramstad, Janne Heiberg. Jan Sælid, Herman Bernhoft, Marika Enstad, Bernhard Arnø, Maria Bock

«1984» er viktig politisk teater, og dagens Torshov-gruppes beste science fiction oppsetning hittil.

Tyskernes og russernes leveforhold i Nazi-Tyskland og Sovjetsamveldet er utgangspunktet for «1984», den dystopiske romanen George Orwells ga ut i 1948.Det er gått 70 år, og romanen er blitt en klassiker, ikke minst fordi sider ved dagens politiske utvikling gir den stadig ny aktualitet: I 2013 avslørte Edward Snowdon overvåkingen i USA, og i fjor beskyldte USAs nyvalgte president Donald Trump mediene for å spre «falske nyheter». For ikke å nevne hvordan dagens teknologi gjør det stadig enklere, også for demokratiske samfunn, å overvåke sine borgere.
Britiske Robert Icke og Duncan Macmillan, begge dramatikere og teatersjefer, står for sceneversjonen av romanen som lørdag hadde premiere på Torshovteatret. De er trofaste mot originalen, men – kanskje i et forsøk på få fram at Orwells problemstillinger angår oss like sterkt i dag som i 1948 -  har de diktet opp en åpnings- og en sluttscene som ikke er en del av boken.
Mørket senker seg, og i bakgrunnen ser vi en speilprojeksjon av teatersalen her og nå. Martin (Maria Block) kommer inn, og forklarer at Winston Smith (Sigurd Myhre) som vi ser ved et bord midt på scenen, en gang skrev en forbudt «dagbok, for fremtiden, til de ufødte, til oss». Hun holder fram Penguins siste utgave av «1984», og spør om vi har noe å bemerke til innholdet. Først trodde jeg hun ville ha kommentarer til Orwells tekst, men så går det opp for meg at vi befinner oss i fiksjonens framtidige verden, og at det er Wilsons dagbok Martins spørsmål dreier seg om. Fire-fem av ensemblets skuespillere, godt fordelt mellom vanlige tilskuere, tar utfordringen, og kommer med en del selvfølgeligheter, bortsett fra at «Mann 2» stiller et vesentlig spørsmål: «Hvordan kan man si at en bok har endret verden når verden ikke har forandret seg?»
Så føres vi inn i Winston Smiths historie. Han er en underordnet funksjonær med oppdrag å omskrive eldre dokumenter slik at de samsvarer med Partiets versjon av fortiden. Han er skeptisk til dagens kontroll- og overvåkingsdiktatur, og begynner å skrive en kritikk av Partiet i dagboken sin, selv om han vet at dersom han blir oppdaget, går han en sikker død i møte. Han blir kjent med Julia, en ung kvinne som deler hans oppfatninger, og til tross for at slikt er strengt forbudt, inngår de et heftig erotisk forhold. De tror de klarer å skjule seg for de overvåkende myndighetene, men den gang ei: «Storebror ser deg» uansett hvor du er. Og det brutale systemet seirer: Winston ender med å slutte seg helhjertet til Storebror og Partiet.
«1984» er en meget intellektuell og komplisert roman, og selv om sceneversjon er forenklet, er det nok en fordel å være godt kjent med boka både for å følge alle detaljene, og for å unngå å oppleve dødpunkter i den dramatiske utviklingen. 
Scenograf Dagny Drage Kleivas grå husvegger med like grå vinduer gir et suggestivt bilde av «1984»s triste, fargeløse og konvensjonelle samfunn. Winstons ildrøde dagbok, en grønn frodig eng som er rammen om parets første elskovsmøte, og de to elskende røde sengeteppe, blir dermed fargerike opprørs-symboler.

I tråd med Orwells skildring, er Sigurd Myhres Winston Smith en mangesidig, reflektert og splittet personlighet. Det nyanserte samspillet mellom ham og kjæresten Julia gir godt uttrykk for hans både litt fjerne og veldig nære forhold til henne, og møtene mellom ham og Håkon Ramstads O’Brien er det mest skremmende og aktuelle ved hele dramatiseringen. O’Brien gir seg ut for å være medlem av ett opposisjonelt broderskap, og vinner Winstons tillit, men i virkeligheten er han Storebrors betrodde mann, og det er han som dirigerer den nådeløse torturen Winston utsettes for. Gjennom den tøffe prosessen er Ramstads skiftende mimikk kanskje et tegn på at han tross alt føler en viss menneskelig omsorg - eller er den også bare kynisk spill?
I 2017 trenger vi politisk teater. «1984», en viktig advarsel mot aktuelle samfunnsendringer, og en virkelighetsanalyse som maner til refleksjon, er den hittil beste sci-fiction oppsetning til dagens Torshovgruppe

Publisert: 09.11.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Martin	12.11.17 22:06
En grundig og god anmeldelse. Alltid like interessant å lese dine synspunkter. Gleder meg veldig til å se denne!