Siste kritikker:

Gjensyn med Kafka

Det Norske Teatret, Scene 2: "Slottet"

Av Franz Kafka Dramatisert av Tyra Tønnessen Oversatt av Marit Tusvik Regi/Koreografi: Tyra Tønnessen/Katrine Bølstad Scenografi/Kostymer: Kari Gravklev Med Tobias Santelmann, Jorunn Kjellsby, Ane Dahl Torp, Jan Grønli, Mattias Herman Nyquist og mange flere

Et bevisst og gjennomført prosjekt, men en forvirrende oppsetning

Tittel: Gjensyn med Kafka

I 2004 satte Tyra Tønnessen opp Skråninga på Det Norske Teatret, også den gangen i nært samarbeid med koreograf Katrine Bølstad, og med Kari Gravklev som scenograf. Så vidt jeg minnes var en rund platting det viktigste scenografiske elementet i Skråninga, og i begge oppsetningene bruker skuespillerne et visuelt uttrykksfullt kroppsspråk som med nærmest akrobatisk presisjon og fysisk intensitet skildrer følelser og stemninger, men iblant er så krevende at det går ut over diksjonen. Problemet forsterkes på det Norske Teatret, der klassisk nynorsk har måtte vike for utallige dialektvarianter.
Morten Reinans lysdesign som stadig veksler mellom ulike nyanser av dunkelt mørke gir liv til den marerittaktige landsbyen ved Slottets fot, og får samtidig fram stedets absurde uhygge. Det gjør også Katrine Bølstads urovekkende lydbilde med de mange stemningsfulle og dristige musikalske sprangene. Visuelt og auditivt er Slottet en gjennomført og fascinerende opplevelse.
Slotteter Kafkas siste ufullendte roman, og ble i likhet med Prosessen utgitt etter hans død av Max Brod. I tillegg til å ha ansvaret for regien, har Tyra Tønnessen valgt selv å dramatisere teksten, et meget ærgjerrig og dristig prosjekt. Romanen er fortellingen om landmåleren K som en sen kveld ankommer Landsbyen ved foten av Slottet. Han mener selv at Slottet har budsendt ham, men til tross for at han gjør utallige forsøk, klarer han ikke å komme i kontakt med noen der oppe, spesielt ikke med den mektige Klamm, en gammeldags slottsherre som ser ut til å ha fri tilgang på landsbyens kvinner. K slår seg ned i Landsbyen, han får til og med jobb som skolens vaktmester, og overtar Klamms elskerinne Frieda som han planlegger å gifte seg med.
I sin versjon vektlegger Tyra Tønnessen det drømmeaktige, for ikke å si marerittaktige ved Ks forsøk på å bli anerkjent av Slottets herskere. I motsetning til Kafkas egen skildring som hele tiden holder fast på en viss intellektuell distanse, betoner hun sterkt det følelsesmessige aspektet. Selv om romanen er skrevet i tredje person, er perspektivet hele tidens K’s, en subjektiv vinkling som en sceneversjon naturligvis ikke kan gjenskape. I Tønnessens sterkt fysiske regi blir det dessuten noe desperat over K allerede før marerittet starter: I åpningsscenen kommer K (Tobias Santelmann) inn fra høyre, han kjemper fortvilet mot voldsomme stormkast. Han kaver seg gjennom uværet, og forslått og skjelvende klarer han til slutt å klatre opp på den runde plattingen til vertshuset der han ligger på gulvet og ynker seg av smerte. Dette er en høyst personlig tolkning av Kafkas lakoniske tekst der «K sto lenge på trebroen som fører fra landeveien til landsbyen… Så gikk han for å finne et sted å overnatte; i vertshuset var de våkne ennå» (Carl Fredrik Engelstads oversettelse).
Dermed blir det ingen særlig dramatisk progresjon i Tyra Tønnessens gjenfortelling av Ks utmattende dobbelte kamp for å få kontakt med Slottet, men også bli godtatt av Landsbyen. Ettersom det ikke finnes noen konvensjonell dramatisk handling, oppstår i perioder en viss monotoni. Slottet regnes av mange som den mest enigmatiske av Kafkas tekster, den vanskeligste å tolke fullt ut. Problemstillingen, det moderne menneskets eksistensielle problemer i vår tids gjennomkontrollerende samfunn, er høyst aktuell, men Tyra Tønnessens oppsetning gir et forvirrende svar på spørsmålet om en så intellektuell roman overhodet kan bli fengende teater. Til tross for en ytterst bevisst og gjennomført regi og en rekke gode skuespillerprestasjoner (Jan Grønli, Jorunn Kjellsby, Mathias Herman Nyquist, Tobias Santelmann og Ane Dahl Torp, for bare å nevne de viktigste) vil nok sceneversjonen av Slottet først og fremst interessere lesere med et nært forhold til Kafkas tekst.

Denne teksten sto i Klassekampen mandag 10. november