Med NAV i bakgrunnen
Av Even Standal Vesterhus og Johannes Ytreberg Meløe
Regi: Even Standal Vesterhus
Scenograf: Ingrid Nordahl
Kostymer: Solveig Holthe Bygdnes
Med Herman Ljung Opedal, Fabian Christensen, Mathias Augestad Ambjør, Erlend Bentesønn Fougner og Olavus Ubye.
«Suksesskalenderen» er relevant og aktuelt teater.
I de siste årene har det dukket opp nye grupper som først og fremst er opptatt av å skape samtidsteater med appell til dagens generasjon. Det er en spennende og positiv utvikling, et skritt i retning teatrets rolle som samfunnsengasjert arena.
Gorm Alexander Foss Grømer og Hermann Opedal var begge studenter på teaterskolen Westerdal Oslo Act da de for to år siden stiftet sitt eget produksjonsselskap, Rastløs. De har satt opp to produksjoner tidligere, i 2015 Harold Pinters «Kjøkkenheisen» og «Oppvokst i fangenskap» av Nicky Silver i 2016. Deres tredje produksjon, «Suksesskalenderen», hadde urpremiere 1. desember i år, og skal spilles tre ganger fram til 14. desember.
Rastløs’ to første oppsetninger tok utgangspunkt i ferdige tekster. Denne gangen er stykket gruppens egen produksjon. Som det forklares i programmet utformer de forestillingen med «devised»-metoden der det kunstneriske ensemble «tar utgangspunkt i et tema og improviserer fram rammene for historien. Vi forsker i samfunnsaktuell tematikk og bruker egne erfaringer og ren nysgjerrighet i den kunstneriske prosessen».
En av de fem personene i «Suksesskalenderen» er Sveinung, en ung NAV-sosionom som synes at jobben har for få utfordringer, og finner på sitt eget prosjekt: Han får med seg fire NAV-klienter som ikke har lykkes med livet, på et behandlingsopplegg han har døpt «suksesskalenderen»: I 30 dager skal de fire bo sammen i et nedlagt mekanisk verksted, de skal gjennomføre sju ulike oppgaver hver dag, og leve etter Verdipyramiden med Disiplin, Mot, Integritet og Optimisme som ledetråder. Hvis alt går slik Sveinung håper og tror, vil de fire kunne starte et nytt og bedre liv når måneden er over.
Vi følger de fire gjennom gode og dårlige dager, helt til de til slutt gjør opprør mot den jernharde prøysserdisiplinen de blir pålagt. Men tolker jeg konklusjonen riktig, har de 30 dagene til syvende og sist ikke vært bortkastet for tre av dem. Hva som er skjedd med den fjerde, er derimot uklart - kanskje han er død? - men sosionomen går det iallfall dårlig med.
Det er ikke alltid like lett å følge historiens utvikling, for som «medforfattere» er jo de flinke fem skuespillerne så innforstått med det som skjer at de «glemmer» at vi ikke er det. Men det er ikke så farlig, for de morsomme og treffsikre dialogene reiser relevante og aktuelle spørsmål om et samfunn som stiller stadig nye og annerledes krav til sosial tilstedeværelse, og der mannen sliter langt mer enn kvinnen med å finne sin plass.
Din kommentar: