home

Et samfunn i oppløsning?

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Kasimir og Karoline»

Av Ödön von Horváth
Bearbeidet av Anders Hasmo og Peer Perez Øian
Omsetjing: Runa Kvalsund
Regissør: Peer Perez Øian
Scenografi og kostyme: Etienne Pluss
Koreograf: Belinda Braza
Musikalsk ansvarleg/lyddesignar: Gaute Tønder
Med Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Eivind Nilsen Salthe, Petter Winther og flere

«Kasimir og Karoline» er blitt en lystig, ellevill men noe forvirrende revykomedie

Den ungarsk/østerrikske forfatteren og dramatikeren Ödön von Horváth (1901-1938) døde ved en ulykke bare 37 år gammel, men hadde da allerede skrevet 18 teaterstykker, og regnes i dag som en viktig representant for 1930-årenes folkelige, men også politiske teater. «Kasimir og Karoline» hadde urpremiere i 1932, det ble spilt både i Leipzig og Berlin, og stykkets skildring av et samfunn i oppløsning førte til at nasjonalsosialistene nedla forbud mot å sette opp Horváths dramatikk i Tyskland.
I «Kasimir og Karoline» følger vi et nedslitt kjærestepar gjennom en aften på Münchens store ølfestival, Oktoberfesten. Persongalleriet består av en tiltaksløs pessimistisk mann som nettopp har mistet jobben, to kyniske eldre kapitalister, en servil eiendomsmekler, en rebelsk narkotikalanger, en ung kvinne som finner seg i å bli herset med, og en annen ung kvinne som er villig til alt bare det lønner seg – til tross for at hun sier hun er ihuga feminist.

På Det Norske Teatrets Hovudscene er «Kasimir og Karoline» en til tider riktig vellykket og ellevill revykomedie, med en rekke overbevisende prestasjoner: Eivin Nilsen Salthe tegner et treffsikkert portrett av den selvrettferdige, ironiske og altfor dristige narkotikaselgeren Franz Merkel, Per Schaaning og Svein Roger Karlsen er skikkelig ufordragelige eldre rike herrer, Niklas Gundersen en sleip ung eiendomsmekler og Petter Winther en teatralsk, ironisk og allvitende «utropar».
Men til tider blir Peer Perez Øians replikk-instruksjon litt for høylytt: Spesielt i åpningsscenene skriker Kjersti Dalseids Karoline mer enn hun snakker. Heldigvis er Amell Basics Kasimir hele tiden rolig, nyansert og reflektert. Samtidig gjør den til stadighet litt oppjagede revyrytmen at selve teksten kommer i annen rekke – de mange karaoke-slagerne fra Justin Bieber til Bob Dylan via Richard Wagner er iblant nesten lettere å følge enn stykkets replikker.
Via Etienne Pluss’ stemningsfylte scenografi veksler vi mellom å følge en rekke feststemte unge mennesker som danser og synger lystig, og de avgjørende konfrontasjonene som finner sted inne i ølteltet, der både baren og toalettet spiller en viktig rolle.
Når regissør Peer Perez Øian har valgt å flytte stykket fram til vår tid, må det være fordi han ser klare paralleller mellom dagens samfunn og Tyskland etter den store depresjonen, før nazismen overtok. Men det er ikke helt lett å skjønne hva regissøren har villet si oss med sin aktualisering av Horváths stykke. Det kan se ut til at han mener at selv om den yngre generasjonen i dag får all slags sosiale goder, makter den ikke å finne seg til rette i nåtidens tøylesløse verden. Skal vi trekke parallellen til Horváths «Kasimir og Karoline» et stykke videre, må Perez Øian mene at også dagens unge står i fare for å la seg forføre av totalitære ideologier. Hvorvidt dette er hensikten med oppsetningen eller bare et desperat forsøk fra min side på å finne en mening i Perez Øians noe forvirrende tolkning, er ikke godt å si. Men jeg skulle gjerne sett en ubearbeidet versjon av Horváths tekst.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag den 15. januar 2018 

Publisert: 16.01.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kasimir og Karoline

Kasimir og Karoline

Petter Winther - en ironisk og allvitende "utropar"

Foto Erik Berg