home

En nostalgisk tidsreise

Oslo Nye Teater, Hovedscenen: «Hair»

Manus og sangtekster: Gerome Ragni & James Rado
Musikk: Galt MacDermot
Oversatt av Håvard Rem
Regi: Lisa Kent
Koreografi: Rebekka Lund
Scenografi og kostymer: Terry Parsons
Med Eldar Skar, Petter Vermeli, Henriette Faye-Schjøll, Cornelia Børnick og mange flere

En nostalgisk reise tilbake til en tid som den dag i dag har en del å lære oss.

Det er nå vel et halvt århundre siden urpremieren, men «Hair» har fremdeles noe å si oss. Samtidig viser tiden som er gått at rocke-musikalen er et interessant kunstverk i seg selv.
Senere oppsetninger har ført til at en god del endringer i det opprinnelige manuset. Men regissør Lisa Kent har valgt å holde seg til den originale versjonen slik den ble satt opp for første gang off-Broadway i oktober 1967. I programmet forklarer hun at  «vi tørker ikke bare støvet av noe gammelt, men prøver å se det hele med friske øyne».
Og kanskje nettopp fordi hun har valgt dette utgangspunktet, får hennes tolkning av «Hair» fram at vi fremdeles har noe å lære av opprøret som engang preget en hel generasjon. Den unge hippie-gjengen i «Hair» er ekte blomsterbarn. De dyrker fri kjærlighet, livsglede, dop av ulike slag, og er i konstant protest mot et konvensjonelt og autoritært samfunn, her representert av foreldregenerasjonen. Ikke minst er de overbeviste pasifister som gjør opprør mot Vietnam-krigen, og tror at med Vannmannens tid (The Age of Aquarius) kommer en bedre verden der «natten blir styrt av kjærlighet/og dagen styrt av fred».
Sentralt i den løsslupne «stammen» står Claude (Eldar Skar) som nettopp er blitt innkalt til Vietnamkrigen og ikke kan bestemme seg for om han vil dra eller ikke, kompisen hans, den lystige og humoristiske Berger (Petter Vermeli), og den politisk bevisste og meget aktive Sheila (Henriette Faye-Schjøll). Med innlevelse skildrer Eldar Skar Claudes indre konflikt, mens Petter Vermelis sprudler av overskudd som Berger, og Henriette Faye-Schjøll er en ivrig ung idealist. De øvrige medlemmene av gjengen er mer utydelige personligheter, men felles for dem alle, uansett etnisk bakgrunn, er deres sterke engasjement, optimisme og livsglede, og de presterer et imponerende ensemble-spill.
De mange medrivende sang- og dansenumrene er forestillingens bærende elementer – selve handlingen er underlagt musikken som spiller en så viktig rolle at «Hair» heller kan betegnes som en rocke-opera enn som en musikal, og den har dessuten en tragisk slutt, som gjengen motvirker med sitt vakre sluttnummer, «Let the sunshine in» eller «La det lyse» i Håvard Rems oversettelse.
Britiske Terry Parsons står for en rekke fargesprakende og fantasifulle kostymer, og for en stemningsfull og ruvende scenografi som virkelig skaper realistisk bytrengsel på scenen. Under Simon Revholts ledelse kommer musikkens svingende og lokkende rytmer til sin rett, selv om det rent melodiske, slik jeg husker det, kanskje her er noe nedtonet.
I Lisa Kents regi opplever jeg «Hair» som en nostalgisk reise tilbake til en tid hvor vi trodde at vi ville klare å forandre verden, bare vi satset riktig, for eksempel på feminismen og de hittil underkjente kvinnelige verdier. Og på mange måter har samfunnet gått fremover, blitt mer åpent og tolerant. Men mye gjenstår, krigslysten er ikke blitt mindre, og mange mørke krefter i dag tyder på at vi nok kan ha en del å lære av 1968 og blomsterbarna.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 29. januar

Publisert: 02.02.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Hair

Hair

Et flott ensemble

Foto L-P Lorentz