Krevende barneteater

Det Norske Teatret, Scene 3: «Kva nashornet såg»

Av Jens Raschke
Omsetjing: Carl Morten Amundsen
Regi: Ivar Tindberg
Visuell designer: Stian Hole
Med: Charlotte Frogner, Jonas Fuglevik Urstad, Paul-Ottar Haga og Ellen Birgitte Winther

Både hva form og innhold angår er Jens Raschke prisvinnende stykke om dyrene i Buchenwald Zoo usedvanlig krevende.

Siden 2007 har Jens Raschke arbeidet som forfatter, dramaturg og regissør for Theater im Werftpark, barne- og ungdomsteatret i Kiel. Han er også med i ledelsen for den internasjonale monodramafestivalen Thespis, og i 2012 ble hans «Schlafen Fische?» («Sover fiskene?»), en 10-årgammel jentes monolog etter brorens død, nominert til den tyske barneteaterprisen.

To år senere vant han prisen for «Kva nashornet såg», et stykke om dyrene i den zoologiske hagen som i 1938 ble bygget i konsentrasjonsleiren Buchenwald, i den hensikt å «tilby dei SS-tilsette og familiane deira tidtrøyte». På sin hjemmeside skriver Det Norske Teatret at i stykket har «dramatikaren Jens Raschke dikta inn dyras blikk og tankar for å ta opp spørsmål om vald, sosial undertrykking og det kollektivt umedvitne».

Et virkelig annerledes og spennende prosjekt, ikke minst målgruppen tatt i betraktning, og jeg så forventningsfullt og spent fram til premieren. Dessverre ble jeg skuffet.
Som vanlig på scene 3 er scenografien nærmest fraværende – i åpningsscenen står de fire skuespillerne bak en rekke bord med kofferter på – hva koffertene skal forestille, forblir uklart. Så blir vi bedt om å se for oss «ein-svart-kvitt-foto-zoo», og alle dyrene som bor der ramses opp – vi får til og med se bilder av «mufloner» og av «australske svaner» med franske tilbøyeligheter. Videre får vi vite at rundt dyrehagen er det en by, eller rettere sagt et fengsel, der «dei påstøvla» bor i de pene husene og «dei påstripte» i de stygge, for «dei påstøvla er sjefane, og dei påstripte er ingenting». Og dyrene oppfører seg akkurat som folk flest, prater sammen, lager mat, og legger seg i senga om kvelden.
Det første som skjer er at murmeldyrjenta (Charlotte Frogner) finner tittelens nesehorn stivfrosset og dødt en morgon hun er ute og jogger. Så blir en bjørn (Paul-Ottar Haga) fanget i Sibir og sendt til dyrehagen. Han blir helten i historien, for i motsetning til dyrenes hersker, den selvsentrerte apen Bavian (Jonas Fuglevik Urstad)  reagerer han mot det som skjer i fengslet, og ofrer livet for å stanse det. Det hele slutter tragisk: Dyrene blir drept under et bombeangrep like før frigjøringen.
Det er ingen enkel og lett historie fra Jens Raschkes hånd, ikke minst fordi stykkets fire skuespillere, iført moderne hverdagsklær, både kommenterer handlingen, og fremstiller en hel rekke ulike dyr. Handlingen er om mulig enda mer uklar og komplisert i Ivar Tindbergs hesblesende regi, og det var først da jeg kom hjem og fikk lest manus, at jeg virkelig klarte å følge sammenhengen. Hvordan målgruppen vil forstå handlingen, er ikke godt å si, men dagens ungdom er iallfall ganske godt vant til hurtig fortellertempo.
I Tyskland er anbefalt aldersgrense ni år, Det Norske har satt den til 11, og det tror jeg er riktig – ettersom historien både er tøff og krevende. Det vil for øvrig utvilsomt være viktig og nødvendig både å orientere de unge tilskuerne om bakgrunnen for stykket, og å drøfte forestillingen med dem i etterkant. Teatret tilbyr for øvrig «ein dramaverkstad som introduksjon til framsyningas sentrale tema og problemstillingar». Men da for aldersgruppen 14 til 17 år. 
De illustrative videoprojeksjonene er et stort pluss for forestillingen, og skuespillerne, med Paul-Ottar Haga i spissen, gjør en skikkelig god innsats – og enda bedre blir de viss de får anledning til å roe seg litt ned!

Denne anmeldelsen i Klassekampen mandag 19. februar 2018. 

Publisert: 20.02.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!