Rystende Holocaust-dokumentar

Teater Manu: «Gråtende hender»

Regissør og manusforfatter: Bentein Baardson
Scenograf og kostymedesigner: Ingeborg Kvamme
Lysdesigner: Torkel Skjærven
Lyddesigner: Erik Hedin
Videodesigner: Simon Valentine
Med Ipek D. Mehlum, Ronny Patrick Jacobsen, Eitan Zuckerman og Kjersti Fjeldstad

Teater Manu går nye veier med en rystende dokumentar om Hitler-Tysklands prosjekt om å utrydde «degenererte individer», deriblant døve.

Teater Manu, Norges tegnspråkteater, går nye veier. Bentein Baardson har tidligere regissert flere gode oppsetninger på Teater Manu, men denne gangen har teatersjef Mira Zuckermann bedt ham om også å skrive manus til en forestilling hun lenge har ønsket å lage, om døve menneskers skjebne under annen verdenskrig. «Gråtende hender» er en nøktern og rystende beretning om Hitler-Tysklands forsøk på å utrydde, ikke bare alle jøder, men også alle «degenererte individer» som led av «arvelig åndssvakhet eller fysisk misdannelse», deriblant døve. Denne delen av krigshistorien har lenge vært relativt ukjent, og det er først i de senere år at den er blitt dokumentert og utforsket.
Bentein Baardson har lagt dette materialet til grunn for sitt manuskript. Teatret har dessuten intervjuet ti døve overlevende i Israel, og med bakgrunn i disse samtalene har Baardson diktet opp to fiktive karakterer, døve Hans (Ronny Patrick Jacobsen) og jødiske Gjertrud (Ipek D. Mehlum), forestillingens talspersoner som beretter om sine liv fra 30-årene fram til 1945, men hele tiden som distanserte tredje-personer. En forteller, (Eitan Zuckermann) kommenterer begivenhetene. Skuespillerne uttrykker seg i tegnspråk, men Teater Manu har sørget for at teksten også blir lest opp, som mange ganger før av en dyktig Kjersti Fjeldstad.
Hans og Gjertrud er interessante skikkelser, sikkert typiske for sin tid. Som den eneste av fire søsken er Hans født døv, men han klarer seg bra på skolen, er en dyktig utøver i døvesport, og blir opptatt av bilmekanikk. Han blir medlem av en motorsykkelklubb som etter hvert melder seg inn i det nasjonalsosialistiske partiet, og blir en underavdeling av SA. Helt til den dagen Hitler legger ned De døves stormtropp, døveforfølgelsen starter og Hans ender i Auschwitz.
Gjertrud vokser opp i en velstående familie, utdanner seg til lege. Hun blir begeistret for nazismens eugeniske prosjekt, og ender med å bli medlem av T4, et program som skulle renske Tyskland for uønskede individer. Men en dag oppdager myndighetene at hun egentlig er jøde, noe hun selv ikke visste. Hun blir arrestert og sendt til Auschwitz, og med gru skjønner hun hvor langt Hitler vil gå for å skape en ren arisk rase. Både Hans og Gjertrud overlever, men gjennom deres opplevelser følger vi konsentrasjonsleirens masseutryddelser, blant annet «dødsengelen» Joseph Mengeles grufulle eksperimenter med barn.
Baardson og Ingeborg Kvamme har valgt en scenografisk løsning som understreker det dokumentariske: Bortsett fra noen stoler er scenen naken, mens bakteppet er en stadig skiftende fotomontasje, først fra 1930-årenes Berlin, deretter fra konsentrasjonsleirene.
Forestillingen er blitt en så sterk og avskrekkende framstilling av det som utrolig nok skjedde for bare 80 år siden at, til tross for de medvirkendes overbevisende innsats, opplevde jeg det som nesten upassende å klappe når scenen til slutt ble mørklagt. «Gråtende hender» er en rystende og viktig dokumentar som bør sees av dagens ungdom.

Et par setninger kortere sto denne anmeldelsen i Klassekampen tirsdag 6. mars 2018

Publisert: 08.03.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!