Hva heter jeg....?

Det Andre Teatret: «Jenta som mistet navnet sitt»

Av og med Kompani Morell
Danser: Karoline Bergh Ellingsen
Skuespiller: Emilie Mordal
Musiker/Komponist: Christian Aftret Eriksen

All grunn til å glede seg over at unge nye scenekunstkompanier satser på nytt og annerledes teater for barn! Men Kompani Morells initiativtakere bør legge noe  større vekt på historien de vil fortelle.

Tyve-tretti opprømte og glade skoleklasse-unger fylte de fem-seks første benkene på Det Andre Teatret – de var invitert til «Jenta som mistet navnet sitt», den første forestillingen til det nystartede Trondheimsbaserte Kompani Morell, som består av skuespiller Emilie Mordal og danser Karoline Bergh Ellingsen. De to har satt seg som mål å «utforske hvordan formidle historier på tvers av roller, hvordan man kan viske ut grensene og forene dans, teater og musikk». Slik de ser det, sikkert med rette, vil de på den måten kunne lage forestillinger som er interessante fra «et barns perspektiv».
Hensikten med «Jenta som mistet navnet sitt» er å «skape et visuelt univers som barna kan leve seg inn i, samtidig som de får oppleve situasjoner de kan kjenne igjen.» Et spennende, men krevende og ambisiøst prosjekt, og jeg oppdaget dessverre ikke om det lyktes helt eller ikke, for fra der jeg satt, kunne jeg ikke se om barna moret seg eller ikke – slik både kroppsspråk og ansiktsuttrykk avslører.
Det jeg så var at de var over hundre prosent med da Emilie Mordal som jenta som nettopp har mistet navnet sitt, i begynnelsen av forestillingen ber ungene i salen om å få låne noen av navnene deres for å se om de passer. Denne gangen fikk iallfall Emilie Mordal flere enn nok navn å prøve seg på, men ingen av dem passet, så hun oppsøkte hun mormoren sin (Karoline Bergh Eriksen) for å få hjelp. Mormoren, som usannsynlig nok er akkurat like ung som henne selv, finner heller ikke ut av hva barnebarnet heter. Ikke fordi hun har glemt navnet, men fordi barnebarnet jo har mistet det.
Så langt fulgte jeg med. Men så gir mormoren jenta beskjed om å dra ut på reise, antakelig for å finne igjen navnet. Jenta treffer på Samleren, Snorken, Svein og Sniken, og etter hvert oppdager hun at det er Sniken som stjålet navnet. Etter en slåsskamp med Sniken husker hun plutselig navnet, uten at jeg skjønner hvorfor hun har mistet det, og hvorfor hun finner det igjen.
Jeg hadde håpet jeg skulle bli klokere etter å ha lest manus, men det ble jeg dessverre ikke. Hvis den uklare handlingen skjuler en fabel, oppfattet iallfall ikke jeg den. Men de unge seerne kan naturligvis ha moret seg over det som skjedde på scenen – fra min plass i salen var det som sagt dessverre umulig å følge deres fysiske reaksjoner.
Karoline Bergh-Eriksen og Emilie Mordal har funnet et uttrykksfullt, spillevende og fysisk morsomt scenespråk som de absolutt bør utvikle videre, for det har utvilsomt appell til et yngre publikum. Det skal bli spennende å se hva de kan få til hvis de setter seg som mål å fortelle en skikkelig historie. Den kan godt være enkel, men i tråd med Kompani Morells program, bør den skildre «situasjoner [barna] kan kjenne igjen».

Publisert: 29.05.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!