Romvesen lander i Frognerparken
Manus og regi: Kjersti Horn
Musikk og sangtekster: Ingeborg og Emilie fra No.4
Kostyme: Ida Falck Øien og Harald Lunde Helgesen
Lysdesign: Tobias Leira
Scenografi: Kjersti Horn og skuespillerne
Musiker: Tobias Pfeil
Med Ida Svenningdal, Helene Bergsholm, Manish Sharma, Thea Lambrechts Vaulen, Victoria Ose, Carl Martin Eggesbø, Gina Gørvell
Flere vil kanskje drømme om en bestevenn fra rommet etter å ha sett Ellie bli bestevenn med ET.
2. klasse-studentene fra Teaterhøgskolen i Oslos årlige familieforestilling i Frognerparken er en av sommerens spesielle teateropplevelser. I år er den ekstra spesiell, for stykket de spiller, «Min venn, romvesenet», er en urpremiere skrevet av Kjersti Horn, som også har regien. I sommer debuterer hun altså som dramatiker! Som vanlig i 2. klasses forestillinger, spiller musikk, sang og dans en viktig rolle også i år, og Kjersti Horn har alliert seg med Ingeborg og Emilie fra No.4 som står for musikk og sangtekster.
Nytt av året er at publikum i år sitter rundt hele teltets scene, et heldig grep, som gir tilskuerne nær visuell kontakt med oppsetningen. Scenografien er ytterst enkel, og dens viktigste element er stappfulle myke plastposer.
Kjersti Horn skriver i programmet at hun har villet skildre et barneunivers «som ikke bare handler om prinsesser som ikke finner veien hjem, eller mus som plukker nøtter, men et mer komplekst barneunivers som også rommer sorg, fortvilelse, ømhet og undring». Det høres spennende og originalt ut, men det spørs om forestillingen klarer å gjenskape dette universet.
Stykkets hovedperson er seks-år gamle Ellie. Med overbevisende kroppsspråk og mimikk gjør Ida Svenningdal henne til en skikkelig troverdig småjente. Det er ikke Helene Bergsholms feil at Ellies mor, sirkusprinsessen Bente, framstår som en uklar skikkelse, i rollelisten kalles hun «verdens beste mamma», men på scenen virker hun temmelig likegyldig overfor Ellies behov, og mens hun ser ut til å være svak for sin brutale samboer Roy, blir hun overlykkelig når den snille kjøpmann Ben (Manish Sharma) frir til henne i siste scene. Thea Lambrecht Vaulen kan heller ikke noe for at det er vanskelig å skjønne hva lærer og zombiejeger Astrid har i historien å gjøre. Merkelig er det også at spinkle og sjarmerende Gina Gørvell skal være den brutale og slemme Roy som romvesenet ET tar livet av, til alles store fornøyelse. Slik jeg opplever Kjersti Horns dramatiske verden, makter hun ikke å gi en overbevisende og tydelig skildring av Ellies vanskelige univers, og den litt kaotiske fortellerformen gjør at jeg hadde problemer med å følge utviklingen.
Lettere ble det ikke ved at handlingen stadig ble avbrutt av så mange livlige, elegante og morsomme sang og danse-innslag at «Min venn, romvesenet» faktisk nærmest ble en lettlivet og glad musikal. Men de unge publikummerne lot til å sette stor pris på sangen og dansen, spesielt moret de seg over numrene til Ellies to brødre Freddie (Carl Martin Eggesbø) og Fritz (Victoria Ose). Pluss de få gangene skuespillerne direkte eller indirekte henvendte seg til salen.
Som så ofte tidligere på 2. klasses familieforestillinger i Frognerparken er det også denne gangen skuespillernes engasjerte, ivrige og dyktige innsats som gjør «Min venn, romvesenet» til en positiv opplevelse, også for en tilskuer som aldersmessig er langt fra målgruppen. Det er imponerende hvordan flere av ensemblet veksler mellom å bli romvesenet ET, ikke minst gjelder det den høye Carl Martin Eggesbø som brått og uten at vi ser det skje, plutselig forandrer seg til et lite rundt romvesen.
Jeg ble altså ikke helt begeistret. Men jeg vil ikke se bort fra at min opplevelse kunne blitt helt annerledes dersom jeg hadde sett forestillingen sammen med et større publikum. Nok er bevis på det særegne ved scenekunsten: Det er den felles opplevelsen som skaper teatermagien.
Din kommentar: