Usedvanlig vellykket "Peer Gynt"
Av Henrik Ibsen
Bearbeidet av Njål Helge Mjøs
Musikk: Edvard Grieg/Simon Revholt/Sjur Miljateig
Regissør: Sigrid Strøm Reibo
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Scenograf: Gjermund Andresen
Kostymedesigner: Helene Andersson/Gjermund Andresen
Maskedesign: Helena Andersson
Med Jakob Oftebro, Nils Ole Oftebro, Marianne Nielsen, Jan Sælid, Anne Krigsvoll, Nina Ellen Ødegård, Mari Strand Ferstad pluss minst 50 flinke amatører!
En uklar fjerde akt til tross, er årets "Peer Gynt" på Gålå i regi av Sigrid Strøm Reibo og med Jakob og Nils Ole Oftebro i tittelrollen, blitt både tankevekkende og godt aktuelt teater.
Gjennom årene har «Peer Gynt»-stevnet på Gålå presentert forskjellige tolkninger av Ibsens «Peer Gynt», og fjorårets satsing som spilles for annen og siste gang i år, er kanskje den mest originale hittil.
Regissør Sigrid Strøm Reibo har flyttet handlingen hundre år fram i tid, og lar Peers ungdomstid utspille seg i 1950-årene: En ungdommelig Mor Åse (Marianne Nielsen) røker den ene sigaretten etter den andre mens en opplagt og livsglad Peer (Jakob Oftebro) beretter om bukkerittet, og Aslak Smed (Anders Dale) og kompisene hans sitter på motorsykler på vei til brylluppet på Hægstad når de stopper opp og mobber Peer. Hele bygda har møtt opp for å feire at Mads Moen gifter seg, og et opplagt og engasjert amatørensemble danser og fester til lystige moderne poptoner, stemningsfullt framført av dyktige musikere under Simon Revholts ledelse.
Fordi Peer Gynts avdøde far ødslet bort gård og grunn og var en ranglefant av dimensjoner, er sønnen aldri blitt skikkelig godtatt i hjembygda, jentene har lært å holde seg unna når han byr opp til dans, og mange mobber ham, ikke minst fordi han selv aldri sier nei takk til en dram. Samtidig er Peer utvilsomt en sjarmerende fyr, og med sitt sterke scenisk nærvær får Jakob Oftebro fram den mannlige utstrålingen som er ett av kjennetegnene ved den livslystne, impulsive Peer - en utstråling som Ingrid for lengst har forelsket seg i, og som Solveig faller for ved første blikk.
Men det skal ikke mye til for å tenne Peer, og selv om han egentlig er forelsket i Solveig, klarer han hverken å motstå Ingrid, seterjentene eller Den grønnkledde, og den burleske showscenen i Dovregubbens hall avslører at han er villig til å gå temmelig langt for å oppnå makten, «keiserkronen», han higer etter.
Med beundringsverdig innleving i Ibsens tekst, har Njål Helge Mjøs behendig bearbeidet og strammet inn originalens milelange replikker. Resultatet er blitt morsomt og godt teater, uten dødpunkter. Selv om det virker noe outrert at den døende mor Åse er blitt plassert på lasteplanet til bilen som kjører alt vekk fra hjemmet hennes – er avskjedsscenen mellom henne og Peer gripende uten å bli sentimental, og skaper en viss forståelse for at Peer stikker av og forlater landet.
Gjennom en del nærmest revypregede samfunnssatiriske scener lar Ibsen oss i fjerde akt følge den rike, vellykte Peer Gynts vandringer i Marokko og Egypt. Slik jeg opplevde Strøm Reibos tolkning, lykkes ikke hennes forsøk på å aktualisere denne delen av «Peer Gynt». I åpningsscenen befinner vi oss på et mondent turiststed i Syden, der Gålåvatnet er blitt til et varmt Middelhav som Peer svømmer både i og under. vann. Strøm Reibos hovedpoeng ser ut til å være at vi her møter Peer som er blitt spaltet i to utgaver – den unge og den eldre (Nils Ole Oftebro) – som begge løper rundt på scenen samtidig. Begge forsøker uten hell å forføre hver sin Anitra, og er det en tilfeldighet eller har det en dypere mening at den eldre Peers Anitra spilles av Solveig (Mari Strand Ferstad) mens Den grønnkledde (Nina Ellen Ødegård) er unge Peers? Men Peers tid som forfører er definitivt over, og som følge av en voldsom eksplosjon ender både den eldre og den unge i Dårekisten i Kairo der den unge Peer skjærer strupen over på seg – en symbolsk beskjed om at hans ungdomstid har tatt slutt? Uansett, slik jeg opplevde fjerde akten, klarte jeg ikke å fatte hva Sigrid Strøm Reibo ønsket å formidle, og det var en skuffelse.
Men heldigvis kommer en glimrende femte akt der vi følger den gamle ettertenksomme Peer, nyansert og overbevisende framstilt av Nils Ole Oftebro. Båtreisen hjem til Norge er sløyfet, her vandrer Peer straks i hjemlige trakter – følger begravelsen til mannen som skar av seg fingeren for å slippe å bli soldat, treffer igjen både Aslak Smed og Mads Moen, skreller en løk i håp om å finne sin egen kjerne, og blir stadig konfrontert med Knappestøperen, en bestemt og myndig Anne Krigsvoll, som vil ha ham over i «vrakgodskassen» slik at han kan «gå over i massen» og støpes om, ettersom han aldri har vært seg selv fullt og helt, verken som ond eller god.
Ibsens funderinger over hva som gjør et menneskeliv fullverdig, oppleves i Strøm Reibos versjon som både tankevekkende og interessante – faktisk kunne jeg for første gang godta Ibsens idé om at man kan være «seg selv» i et annet menneskes tanker, slik Solveig sier at Peer Gynt var «seg selv, den hele, den sanne» «i min tro, i mitt håp og i min kjærlighet».
Fjerde akt var uklar, og en til tider dårlig lyd gjorde det vanskelig å oppfatte replikkene fra der jeg satt. Men scenen ved Gålåvatnet har sin egne særegne magi, og ni sterke proffe skuespillere, over 50 dyktige amatører, stemningsfull musikkprestasjoner, og et stort sett gjennomført og gjennomtenkt regigrep gjorde dette til en usedvanlig vellykket «Peer Gynt».
Din kommentar:
Far og sønn
Den eldre Peer (Nils Ole Oftebro) og den unge Peer (Jakob Oftebro)