home

En skuffende opplevelse

Riksteatret i samarbeid med Det Norske Teatret og Kilden Teater: "Tung tids tale"

Av Olaug Nilssen
Dramatisert av Toril Solvang, Marit Moum Aune og Olaug Nilssen
Regissør: Marit Moum Aune
Scenograf: Even Børsum
Med Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø

Sceneversjon av «Tung tids tale» har begeistret mange. Meg skuffet den.

Midt på scenen en liten mørkegrå firkantet bunkers. Inni den går en smal bratt trapp opp mot taket, og i trappen ligger en lettkledd ung kvinne. Det ser ut til at hun sover, men så står hun opp, og ned fra taket kommer en skuespiller med røde høretelefoner som hun snakker om å skifte bleier på. 
Jeg skjønte at dette var moren og hennes autistiske sønn. Selv om jeg ikke hadde lest Olaug Nilssens prisbelønte roman, visste jeg hva den handlet om, og jeg var også klar over at den ble regnet som usedvanlig god og gripende. Jeg så fram til en spesiell opplevelse. Jeg ble skuffet.
I nitti minutter vandret fire skuespillere, en mann og tre kvinner, rundt på scenen, men de var tydeligvis ingen spesielle personer: de skiftet mellom å være moren Olaug, sønnen Daniel, leger, psykologer, byråkrater og sentralborddamer. I overgangen fra en scene til en annen begynte de en gang plutselig å danse, men hvorfor gjorde de det? Og hvem var de? Vi hadde jo ikke møtt andre enn moren. Etterpå tenkte jeg at de kanskje skulle gi uttrykk for morens sinnsstemning, men mens de danset, ble jeg bare enda mer forvirret enn jeg allerede var.
Lettere å følge med ble det ikke av at der jeg satt, var akustikken til tider temmelig mangelfull, ikke minst når morens kvinnelige utgaver lot seg styre av følelser og raseri, slik de stadig gjorde. Mot slutten ble moren uventet spilt av forestillingens eneste mannlige skuespiller, Jon Bleiklie Devik, og da fikk jeg med meg alt som ble sagt. Men forvirringen min ble enda større: var han Daniels far som for en gangs skyld tok seg av ham? I så fall var jo dette ikke fortellingen om en enslig mor, slik jeg lenge hadde trodd, for hadde moren levd sammen med barnefaren, ville de jo snakket sammen om problemet med den autistiske sønnen. Men faren dukket aldri opp igjen, så da skjønte jeg at Bleiklie Devik også hadde vært moren – kanskje representert hennes mer maskuline sider? Det hele sluttet plutselig da hovedpersonen fikk den kryptiske beskjeden at hun var blitt innvilget «femti døgn i halvåret» men miste» «ventetimane», hvilket ikke gjorde meg mindre forvirret.

En total mangel på dramatisk utvikling og en forestilling der fire dyktige skuespillere ikke snakker sammen eller angår hverandre, men veksler mellom å framføre en uendelig monolog, kan ikke sies å være teater. Til min store forundring ville publikums begeistring ingen ende ta. Det vil si at de fleste hadde opplevd noe helt annet enn jeg.
Noe manus fantes ikke ennå, og det første jeg gjorde neste morgen var noe jeg ikke pleier å gjøre etter å ha opplevd en dramatisering: jeg løp ut og kjøpte boken: Jeg måtte jo prøve å forstå hva jeg hadde sett. Jeg ble forbauset over at «Tung tids tale» er definert som en roman: Den er en er uendelig lang klagesang fra en mor som detaljert beskriver alt hun opplever ved å ha en dysfunksjonell sønn. Nå har boken riktignok også en viss politisk dimensjon, moren er opptatt av at problemene delvis skyldes manglende offentlig støtte. Men merkelig nok sier hun lite om sønnen, det er ingen utvikling i forholdet mellom dem, hun har heller ikke noen kontakt med mannen hun tross alt lever sammen med, og det sies ingenting om hvordan det vil påvirke de to barna hun får etter Daniel – de nevnes for øvrig ikke i sceneutgaven – å ha en autistisk bror. Den yngste er bare en bylt hun bærer med seg til psykologen. Alt dreier seg om Olaug, hennes tanker og følelser, med et lite lyspunkt: iblant reflekterer hun over sin egen personlighet – kan hun selv ha autistiske sider?
«Tung tids tale» er et godt eksempel på dagens selvopptatte, autofiksjons litteratur, og etter å ha lest boken, syntes jeg det var underlig Marit Moum Aune hadde ønsket å dramatisere en tekst som mangler alle dramatikkens kjennetegn. «Tung tids tale» egner seg absolutt ikke til å bli teater. Jeg syntes for øvrig heller ikke at den er en spesiell god roman, men det skyldes antakelig at jeg tilhører en annen generasjon. Kanskje det også farger min skepsis til forestillingen. Jeg ville ikke hatt noe imot å følge «Tung tids tale» opplest med innlevelse av en dyktig kvinnelig skuespiller: En slik opplesning ville til og med kanskje avslørt bokens grenseløse selvopptatthet. Men når fire skuespillere i halvannen time løper rundt på scenen uten at de har noe forhold til hverandre eller at det skjer noe mellom dem, så melder jeg pass.
Sceneversjonen av «Tung tids tale» begeistret ikke bare premieretilskuerne, men også de fleste kritikerne. Jeg skulle gjerne vært en av dem, men det er jeg altså ikke.
Et grunnleggende råd til alle som har planer om å se forestillingen: Les boken først! Det er nok en forutsetning for å ha et visst utbytte av det som skjer på scenen.

Publisert: 30.08.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Tung tids tale

Tung tids tale

De tre kvinnelige mødrene - Marianne Krogh, Siren Jørgensen og Julie Moe Sandø - i bakgrunnen. Foran Jon Bleiklie Devik, som sønnen Daniel

Foto: Erik Berg