home

En moderne kvinneskjebne

Det Norske Teatret, Scene 3: «Vår vesle»

Av Kristin Auestad Danielsen i samarbeid med Dramatikkens Hus
Regissør og scenisk utforming: Victoria Meirik
Videodesignar: Ivar Smedstad
Med: Kaia Varjord, Kyrre Hellum, Ellen Birgitte Winther, Hilde Olaussen, Svein Roger Karlsen og Thomas Bipin Olsen

En ukonvensjonell oppsetning som både tar opp generasjonsmotsetninger og feminisme.

Det er gledelig at teatersjef Erik Ulfsby velger å satse på ny norsk dramatikk, et forsømt område på norske teatre, og i den hensikt har inngått avtale med Dramatikkens Hus som arbeider med å utvikle norske dramatikere. Kristin Auestad Danielsen har skrevet «Vår vesle» både som scenestykke og roman, og Samlaget lanserte boken på selve premieredagen. Det er fortellingen om den snart 30-år gamle kunsthistoriker Mari som har avsluttet studiene i Sverige, frivillig tatt abort der og slått opp med kjæresten, og nå er reist hjem igjen til foreldrene, og har bosatt seg i kjelleren deres.
Stykket tar opp en rekke interessante og aktuelle temaer. Generasjonsmotsetning
spiller en viktig rolle: Maris (Kaia Varjord) trangsynte og autoritære foreldre (Hilde Olaussen og Svein Roger Karlsen) bygger på tidligere tiders verdier, og er kritiske til alt datteren foretar seg, måten hun kler seg på, maten hun kjøper, pengene hun har brukt til å reise rundt i verden. Det er bare når hun innordner seg dem at de virkelig opplever henne som «vår vesle», og sceneversjonen slutter med at hun bøyer seg for foreldrenes vilje, og blir som barn igjen.
Feminisme er et viktig tema: Mari er ivrig feminist, og skriver en aviskronikk om kvinnens plass i en mannsdominert oljeindustri. Hennes barndomsvenn Håvard (Kyrre Hellum) er gift med Karen (Ellen Birgitte Winther), som er både feminist og politisk aktiv i det lokale Ap. Hun har dessuten overlevd Utøya – et ikke helt heldig påfunn fra forfatterens side. Med feminismen følger seksuell frihet: Ganske uventet avslører Karen, som stadig har viltre samleier med mannen, at hun også er bifil, og hadde et forhold til ei jente på Utøya.  Mari og barndomsvennen Håvard tiltrekkes av hverandre, kysser og klemmer, men har aldri sex fordi Håvard opplever at nettopp tiltrekningen til Mari gjør at han igjen får lyst på kona Karen, og dermed redder ekteskapet. Men feminismen har også sine vanskelige sider: Selv om Karen sier at «å ta abort ikke [er] verdas undergang» er det aborten, og det påfølgende bruddet med den svenske kjæresten, som har ført Mari inn i en depresjon hun ikke kommer ut av. 
«Vår vesle» går nye veier. På scenen er det vekselvis fra foreldrenes og Håvards ståsted vi blir kjent med Maris historie, og det bidrar til at den oppleves mer som en scenisk roman enn som teater.Det understrekes av Victoria Meiriks regiløsning. Midt på scenen står en radikal feministisk rød folkevogn, og mesteparten av møtene mellom Mari, foreldrene og Karen utspiller seg inni bilen, mens vi følger skuespillernes ansiktsuttrykk i store video-nærbilder på en skjerm i bakgrunnen: En ny og annerledes teaterform der skuespillernes mimiske evne imponerer. Med Kyrre Hellum og Ellen Birgitte Winther i spissen – de har jo fått mest å spille på – gjør samtlige en meget god innsats, og det er ikke Thomas Bipin Olsens feil at jeg ikke helt skjønner hva Håvards firmalærling har i fortellingen å gjøre. Men konklusjonen er at dette er en oppsetning med nye perspektiver på moderne kvinneskjebner.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 7. september 2018

Publisert: 09.09.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Macbeth

Macbeth

Macbeth

Macbeth

Vår vesle

Vår vesle

Håvard (Kyrre Hellum)

Foto Dag Jenssen