home

En parodi på Ibsens vikingstykke?

Nationaltheatret, Malersalen: "Hærmennene på Helgeland"

Av Henrik Ibsen
Regissør: Eline Arbo
Scenograf: Olav Myrtvedt
Kostymedesigner: Alva Brosten
I rollene: Kjersti Tveterås, Erland Bakker, Bernhard Arnø, Heidi Goldmann, Anders Mordal, Modou Bah

Ikke så lett å skjønne hvor regissør Eline Arbo vil hen med sin tegneserielignende tolkning av «Hærmennene på Helgeland».

Sammen med «Gildet på Solhaug» er nok «Hærmennene på Helgeland» i dag det minste spilte av Ibsens fire nasjonalromantiske dramaer. Nationaltheatret har bare satt det opp to ganger tidligere, i 1927 på Hovedscenen i regi av Johanne Dybwad som selv spilte Hjørdis, og i 1991 som en del av Ibsenfestivalen, med australske Colin McColl som regissør og Frøydis Armand som Hjørdis. Den gangen, som nå, ble stykket satt opp på Malersalen, teatrets minste spillelokale med bare rundt 60 plasser.
Det må altså en Ibsenfestival til for at Nationaltheatret skal interessere seg for «Hærmennene». Regissør denne gangen er Eline Arbo, som er utdannet ved Teaterhøgskolen i Amsterdam. Dette er hennes første oppgave på Nationaltheatret.

Fra Ibsens hånd er «Hærmennene på Helgeland» en innfløkt fortelling om den islandske høvdingen Ørnulf som er kommet til Norge for «kreve bot eller hevn» av vennene Sigurd og Gunnar som har røvet Ørnulfs datter Dagny og fosterdatteren Hjørdis.
En blodig konflikt mellom Gunnar Herse og bonden Kåre kompliserer intrigen, men først og fremst er stykket historien om den skjebnesvangre og umulige kjærligheten mellom Sigurd og Ørnulfs fosterdatter, Hjørdis, en sterk og aggressiv kvinne som alltid har hatt «en utemmelig lyst efter å strides blant mennene», og nå stadig egger til strid, kanskje fordi hun lever i et mislykket ekteskap med Gunnar.

Eline Arbo har gått radikalt til verks i sin bearbeidelse av Ibsens tekst. Med god grunn har hun forkortet og forenklet handlingen: Hun har kuttet vekk Kåre Bonde og alle forviklingene han er årsak til, og lar ganske raskt Ørnulf bli drept mens han hos Ibsen er med helt til slutt. Mer avgjørende er det at hun har valgt en helt spesiell spillestil med et voldsomt fysisk uttrykk som i første halvdel har mye til felles med grovkornet tegneseriekomikk.
Allerede forestillingens åpning angir tonen: Vi hører et kraftig smell, så blir scenen bekmørk, før lyset brått flommer over ensemblet som står på scenen i groteske kostymer, Hjørdis (Kjersti Tveterås) er utstyrt med et sverd som er minst en gang så stort som henne, og kledd i åletrange olabukser og BH, mens Dagny (Heidi Goldmann) er sminket til det ugjenkjennelige - et tegn på at hun godtar en undertrykkende kvinnerolle?- og Ørnulf (Anders Mordal) er et skikkelig tegneseriemonster. Med bravur forsvarer ensemblet Arbos tolkning.

Denne åpningen gjentas fem-seks ganger uten at jeg helt skjønner hvorfor. Men jeg skjønner at dette skal bli annerledes teater, ikke minst når den fire-fem år gamle sønnen til Hjørdis og Gunnar, Egil, her spilles her av godt voksne Modou Bah, som, for å opprettholde illusjonen, er kledd som spebarn.

I stykkets annen halvdel konfronteres Hjørdis med den nådeløse virkeligheten, og det gir henne lyst til å ta livet både av den ene og det andre. Samtidig gir avmaktsfølelsen hennes seg konkret utslag: Hun smyger seg inn i en stol som fanger henne som i et bur – et symbol på hennes rolle som kvinne, eller et forsøk på å gjenoppleve ungdomsmøtet med Sigurd (Erland Bakker), det første og eneste vellykte samleiet hun har opplevd? Ikke godt å si.
Og selve slutten er heller ikke så lett å fatte: Ibsen lar henne skyte Sigurd med pil og bue, før hun kaster seg ut i fjorden. På Malersalen kler hun av seg selv og Sigurd, og innleder til samleie, men biter strupen over på ham så blodet renner over dem begge. Og ligger som død ved siden av ham mens lysene slokkes. Er hun død – eller? Det får vi ikke vite.

Eline Arbo skal visstnok ha ment å legge handlingen «til en postapokalyptisk tid – etter kristendommen, og etter ideene om moral, menneskerettigheter og likestilling som vårt samfunn er tuftet på». Dette har jeg vanskelig for å se i hennes tolkning. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å skjønne hva hun har villet med en ganske forvirrende og masete oppsetning. Ønsker hun å parodiere Ibsen, ikke minst Ibsens opprørske kvinner?
Det ligger det snublende nær å forestille seg når Hjørdis plutselig opptrer med tamburinen til Nora, og et øyeblikk senere med Heddas pistoler. Men skal seerne virkelig kunne more seg over en Ibsen-parodi, er det jo en forutsetning at de kjenner stykket som parodieres – og da er ikke «Hærmennene» det riktige valget.
Alt tyder på at i dagens teaterverden bør «Hærmennene i Helgeland» få hvile i fred.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 13. september 2018

Publisert: 14.09.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Hærmennene på Helgeland

Hærmennene på Helgeland

Hjørdis (Kjersti Tveterås) har fanget seg inn i en stol.

Foto Nationaltheatret