Nytt perspektiv på "Peer Gynt"

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Peer Gynt»

Av Henrik Ibsen
Til nynorsk ved Jon Fosse
Omarbeidd av Carl Morten Amundsen og Erik Ulfsby
Regissør: Erik Ulfsby
Scenograf: Arne Nøst
Kostymedesignar: Ingrid Nylander
Lys: Torkel Skjærven
Med Toralv Maurstad, Svein Tindberg, Ingrid Jørgensen Dragland, Sara Khorami , Geir Kvarme, Judy Nyambura Karanja, og mange fleire. Som Peer Gynt møter vi ikke bare Toralv Maurstad, men også Jonas Fuglevik Urstad, Niklas Gundersen, Karl-Vidar Lende, Pål Christian Eggen, Paul-Ottar Haga, Geir Kvarme og Jan Grønli

Det Norske Teatrets "Peer Gynt" er en stor teateropplevelse, ikke minst takket samsplllet mellom den gamle Peer Gynt (Toralv Maurstad) og Knappestøperen (Svein Tindberg)

På den mørke scenen står den gamle Peer Gynt (Toralv Maurstad) og slår fast at «du er ingen keisar, du er ein lauk! Nå vil eg skrelle deg, kjære min Peer!» Han begir seg opp mot en stor bro mens han snakker videre, men blir brått avbrutt av den svartkledde Knappestøperen (Svein Tindberg) som varsler at han skal smeltes om i støpeskjeen.
Dette er forestillingens åpningsscene. Samtalene mellom snart 92 år gamle Toralv Maurstad som Peer Gynt og Svein Tindberg som Dødens budbærer, Knappestøperen, er hovedelementet i Erik Ulfsbys versjon, en tydelig tolkning av Ibsens tekst samtidig som nettopp samspillet mellom Maurstad og Tindberg gjør forestilling til en storteateropplevelse.
Erik Ulfsby er ikke den første regissøren som har stokket om på Ibsens tekst, og gjenfortalt Peers liv sett fra femte akt. Allerede i en ikke helt vellykket «Peer Gynt» på Torshovteatret i 2004 lot Stein Winge stykket starte med Peers første møte med Knappestøperen. I en glimrende oppsetning fra 2012, som åpnet med Peers møte med Passasjeren, flettet Oskaras Korsunovas «betydningsfulle episoder fra hele stykket sammen med de avgjørende scenene fra 5. akt», og ga dermed «overbevisende uttrykk for den døende Peers forsøk på å forstå seg selv», skrev jeg den gangen.

Men den store og avgjørende forskjellen fra tidligere tolkninger og dagens, er at det, så vidt jeg vet, er første gangen den gamle Peer står fram på scenen som en tenksom og selvstendig skikkelse, og ser tilbake på de mange viktige hendingene i sitt liv, mens syv yngre skuespillere gestalter ham i ulike stadier av livet.
Peers første minne er støpeskjeen han lekte med som liten. Det er plutselig blitt lys på scenens venstre side, og der står Peer som barn (Ailo Winther). Mor Åse (Ingrid Jørgensen Dragland) spør om han husker den gangen han ba faren om «ein klump med tinn», men fikk en sølvmynt for «det skal merkast at du er son til Jon Gynt» - med andre ord en helt spesiell gutt. Hans andre minne motsier det første, for her blir han mobbet på vei til bryllupet på Hegstad, og får høre at når «far hans var fordrukken og mor hans er låk» kan man ikke undres over at han selv er blitt et «dråk». Men «dråk» ble han iallfall ikke: i sitt tredje minne er Peer en rik forretningsmann i Marokko.
Jeg nevner dette såpass utførlig for å vise hvordan handlingen ikke følger Ibsens kronologi: her er det den gamle Peer som i sitt forsøk på å unngå støpeskjeen og slippe «å gå over i massen», selv henter fram avgjørende minner fra et langt og selvopptatt liv.
Innimellom bryter den gamle Peer inn i yngre dagers opplevelser med kommentarer – iblant sarkastiske som når den unge Peer (Jonas F. Urstad) forteller mor Aase om bukkerittet, og gamle Peer konkluderer med at «ja, der låg vi da og plaska», iblant underfundige som når en annen yngre Peer (Niklas Gundersen) roper «djevelen stå i alle kvinner» til Ingrid (Anette Amelia Hoff Larsen), og gamle Peer legger til «utan ei».
Kort sagt, handlingen fortelles på en måte som gir en dypere forståelse for det eksistensielle spørsmålet om menneskets ansvar for sine egne livsvalg, og for bakgrunnen for at Peer på dødens terskel erkjenner at han denne gangen ikke skal gå «utanom», slik Bøygen rådet ham til, men «tvers igjennom, var vegen aldri så trang».

Arne Nøsts scenografi, Ingrid Nylanders kostymer, og ikke minst Torkel Skjærvens oppfinnsomme lysskifter, bidrar til at det blir troverdig at Peer Gynt på ugjenkallelig vei til Dødsriket likevel klarer å mane fram sitt nå forgangne liv. Erik Ulfsbys regi er presis og oppfinnsom, ikke minst gjelder det sluttscenen som er helt fri for usannsynlig sentimental romantikk, og lar den gamle Peer sammen med seg selv som barn, vandre inn i mørket. Et dyktig ensemble gir troverdig liv til de mange episodene i Peers liv – jeg opplevde hans (Pål Christian Eggens) avskjed med Mor Aase som gripende - men det er ingen tvil om at selve bærebjelken er samtalene mellom Peer og Knappestøperen. Det er stor skuespillerkunst, og mens dagens unge skuespillere ofte kan ha en begredelig diksjon, snakker Maurstad og Tindberg begge så tydelig, og likevel så uteatralsk og naturlig, at samspillet deres burde bli pensum på KHiO.
Så er det bare å håpe at publikum strømmer til denne «Peer Gynt»! Det fortjener den!

Publisert: 23.09.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Werner Holst

23.04.19 18:29

En meget sterk, klar og vital forestilling! Etter å ha sett denne versjonen av "Peer Gynt" på tv, er mitt inntrykk at forestillingen fremstår enda sterkere og klarere enn den gjorde fra teatersalen på Det Norske. Ved å vise denne forestillingen på tv, inviterer man hele Norges befolkning inn i teateret. Veldig bra! Og viktig! For den delen av befolkningen som ikke har mulighet til å komme seg på teater. Dem er det mange av! Man bør forvente av teatere som mottar statlige subsidier, at de frigir enkelte av sine forestillinger for visning på tv, etter at de er ferdigspilt på teateret.