Nyskapende og annerledes dramatisering

Teater Winther i Oscarsgate 11

«Bildet av Dorian Gray»
Av Oscar Wilde
Dramatisering og regi: Petter Winther
Med Kasper Skovli Botnen, Ingrid Enoksen, Petter Winther, Tarjei Westby, Isabel Beth Toming, Sofia Estifanos
Forestillingen var en del av sideprogrammet til Oslo Fusion International Filmfestival som pågikk fra 19. til 23. september på Filmens Hus

Regissør og skuespiller Petter Winther går nye veier. Hans tekst- og innholdstro sceneversjon av «Dorian Gray» er nyskapende og effektivt teater.

Oscar Wildes eneste roman, «Bildet av Dorian Gray» blir nok stående som hans hovedverk. Den leses fremdeles av mange, og er blitt gjenstand for utallige film- og teaterversjoner.  Her i Norge ble romanen i 1979 del av Den Norske Operas ballett «Verksted», mens De Utvalgte i 2000 tok den som utgangspunkt for sin forestilling «All your wrong fascinating poisonous delightful theories».  Men så vidt jeg kan se er det først i år at «Bildet av Dorian Gray» er blitt en egen teaterforestilling, og resultatet er en særegen opplevelse.
Allerede teaterrommet er spesielt, og gir følelsen av å ha vandret over 100 år tilbake i tid. Oscarsgate 11 er en vakker to-etasjes villa fra 1880-tallet med et karnapp som vender ut mot en frodig hage. Gjennom en smal inngang blir vi vist inn i karnapp-rommet der veggene er dekket med bøker. En gammeldags sofa, en del stoler – og ja, det blir plass til 15-20 tilskuere.
Borte ved vinduet arbeider en mann med pensel med et portrettmaleri, mens en kvinne iakttar ham. Jeg venter at de skal begynne å snakke sammen, slik det gjerne skjer på teatret – for når romaner overføres til scenen, går dramatikeren som regel inn for å få teksten til å bli uttrykt i teaterspråk, med effektive dialoger, sceneskift osv. Slik er det ikke her. I stedet befinner jeg meg etter et par minutter i London-universet slik Oscar Wilde skildret det for snart 130 år siden: fire skuespillere leser romanens skildring av omgivelsene, og litt etter litt identifiserer de også de to personene: Kvinnen (Ingrid Meling Enoksen) spiller Lord Henry Wotton og mannen (Petter Winther) bildekunstneren Basil Hallward. Så begynner de to å snakke sammen og langsomt føres jeg inn i livet til den unge mannen på bildet, Dorian Gray, som vi, gjennom en stadig veksling av dialoger og opplesninger, følger gjennom et langt, emosjonelt innfløkt og intellektuelt utfordrende liv der han stadig blir konfrontert med både nye antagonister, og vanskelige etiske problemer om ungdom og aldring, skjønnhet, moralsk forfall og ansvar for egne handlinger.

Den stadige vekslingen mellom dialoger og opplesninger fører til at sceneversjonen gir en nærgående analyse av de mange komplekse spørsmålene Oscar Wilde tar opp, uten noensinne å gi dem et entydig svar. Samtidig er den spesielle dramatiseringen en ny og spennende form for teater fordi den også verner om romanens egenart. Bortsett fra Isabel Beth Thoming som spiller Sibyl Vane, den unge skuespillerinnen Dorian forelsker seg i, men så brutalt kaster vrak på, og Kasper Skovli Botnen som spiller Dorian, framstiller de øvrige fire de mange personene i boken, samtidig som de leser opp forklarende fortellertekster, hvilket fungerer utmerket og gjør det helt uproblematisk at Lord Henry Wotton, Dorian Grays intellektuelle utfordrer, her spilles av Ingrid Meling Enoksen.

Bak forestillingen står Teater Winther, en ennå ikke etablert frigruppe, men som kanskje blir det etter denne oppsetningen. Petter Winther, skuespiller på Det Norske Teatret hvor han for tiden spiller Banquo, Macbeths nærmeste venn, er drivkraften bak prosjektet. Han har tidligere stått bak flere amatørteateroppsetninger, men dette er første gangen han samarbeider med andre profesjonelle skuespillere. I en tid hvor det nærmest forlanges at den ikke-institusjonelle scenekunsten skal være «ny-skapende», er det dristig å gi en tekst- og innholdstro tolkning av «Bildet av Dorian Gray», som gjennom sin blanding av filosofiske betraktninger og nærmest melodramatiske intriger nettopp skulle kunne appellere til kreative «dekonstruksjoner». Winther forteller at han, siden han var tenåring, har hatt «lyst til å gjøre noe med teksten, men har aldri hatt tid eller anledning til å gjennomføre prosjektet». Så leste han romanen på nytt i sommer, og loddet var kastet. På kort tid fullførte han sin dramatisering, tok kontakt med «interessante frilans-skuespillere» som alle tente på ideen, og fant det ideelle spillestedet i Oscarsgate.
Forestillingen var en del av sideprogrammet til Oslo Fusion Filmfestival, og ble bare spilt seks ganger, men jeg håper den snart blir satt opp igjen… for Petter Winthers utfordrende og originale måte å gjøre en ordrik roman til effektiv scenekunst på, er nettopp nyskapende.

Publisert: 14.10.18 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!