Uklart politisk budskap
Regi og manus: Even Torgan
Co-forfatter: Stephan Lyngved
Plot utviklet av Stephan Lyngved, Guro Karijord, Tine Skjold og Even Torgan
Scenografi og rom: Nils Bendik Kvissel og Ida Skjefstad
Kostyme: Elvira Haaland
Med Joanna Brym Ryg, Sondre Larsen, Aslak Maurstad, Tora Dietrichson, Simen Bostad, Jonas Lund, Emilia Oldani
Denne gangen klarer ikke Antiteatret å lage samfunnsrelevant politisk teater av et aktuelt tema – den stadig meir omfattende høyrebølgen.
Ett av Antiteatrets hovedprinsipper er «aldri å sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i», og i de siste årene har teatersjef Even Torgan blant annet tatt opp rusmisbruk, mobbing, selfie-generasjonen og me-too kampanjen. Utgangspunktet for høstens «Vill vestkant» er dagens stadig mer omfattende høyrebølge, og i programmet skriver Even Torgan at stykket er «en politisk svart komedie om mennesker som forsøker å gå videre … en fortelling fra et høyrevridd vestkant miljø i Oslo».
Jeg har med stor interesse fulgt Antiteatret i flere år, nettopp fordi det stadig har tatt opp aktuelle temaer til debatt. Men denne gangen ble jeg skuffet. Slik jeg opplevde det, ble fortellerformen så springende og personene så utydelige at Even Torgans politiske perspektiv aldri kom tydelig til uttrykk.
Forestillingen åpner med at et ung par utfolder seg i heftig omfavnelse til de utmattet faller sammen på gulvet. Snart skjønner vi at den unge kvinnen, Andrea, nettopp har flyttet inn i leiligheten, det viser de mange svære Clas Ohlson-kartongene på scenen. Etter hvert kommer stadig flere av vennene hennes innom, de både drikker øl, hører på kjempehøy musikk og hjelper henne med å støvsuge og vaske gulv – noe ingen av dem er særlig flinke til – kanskje fordi de kommer fra Oslo vest?
KB, en av vennene til Andrea, har nettopp sluppet fri etter å ha sittet inne i ett år fordi han, da han en kveld ble angrepet av kompisen Max på gaten, forsvarte seg så brutalt at Max er blitt lam. Andrea synes synd på Max som har fått livet ødelagt, og skulle gjerne visst akkurat hva som skjedde. Ettersom begge var i byen den kvelden, prøver hun, men uten hell, å ta opp saken med sin lesbiske venninne Cornelia og med den nordnorske kjæresten, Trym, som også var i byen den kvelden. Like før pause slår hun opp med Trym, og først da forteller han henne at det ikke var Max som angrep KB, men omvendt.
I pausen som foregår ute i bakgården griper plutselig Johannes ordet, og holder en begeistret høyrevridd tale for å feire at han har skaffet en app som lager anonyme spørreundersøkelser. Så strammer intrigen seg til, og den spennende og meget dramatiske avslutningen dreier seg om det som virkelig skjedde mellom KB og Max.
Det er ikke helt lett å se hva Even Torgan har ment at kjennetegner ungdommer fra et høyrevridd vestkantmiljø. At to bekjente begynner å slåss en sen kveld, er neppe spesielt for politisk konservative ungdommer, iallfall ikke når det ikke sies noe om hvorfor KB angrep Max, og dersom Andrea slår opp med Trym fordi han er nordlending og dermed ikke fin nok for henne, så antydes det ikke noe motiv i parets replikkveksling. Det mest «politiske» er at flere av skuespillerne etter pause holder små konservative foredrag som ikke har noe med handlingen å gjøre. Med andre ord er samfunnsrelevans-prinsippet ikke så tydelig her. Men «Vill vestkant» oppfyller ett annet av teatrets prinsipper, aldri å være kjedelig. På slutten blir det faktisk en virkelig spennende thriller, og som vanlig på Antiteatret er skuespillerne så naturlige at vi glemmer at de spiller teater.
Med andre ord – dårlig teater er «Vill vestkant» ikke, og oppsetningen kunne gjerne vært et morsomt hvilesteg i Antiteatrets politiske program. Problemet er bare at stykket tydeligvis er ment å invitere til samfunnsrelevant politisk debatt – og her kommer det til kort.
Din kommentar:
Vill vestkant
Her holder Johannes sin sterke pausetale!
Foto Antiteatret