home

Kjærlighet til spott og spe

Oslo Nye Teater, Centralteatret: «Rettsstridig forføyning»

Av Lena Andersson
Dramatisert av Karin Parrot-Jonzon
Oversatt av Maja Skanding
Regi: Allan Lucien Øyen
Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes
Med Ingvild Holthe Bygdnes, Anders Mordal, Henriette Faye-Schjøll, Anne Guri Tvedt

«Rettsstridig forføyning» er en nådeløs og innsiktsfull skildring av lidenskapelig, ikke gjengjeldt kjærlighet

«Rettstridig forføyning» eller «Egenmäktig förfarande» som romanen heter på svensk, gjorde stor suksess i hjemlandet da Lena Andersson ga den ut i 2013, og ble belønnet med den svenske forleggerforeningens August-pris. I 2015 ble den dramatisert av Karin Parrot-Jonzon som også regisserte urpremieren på Uppsala Stadsteatern. Siden er den blitt satt opp på flere svenske teatre, og i mars i år hadde den premiere i Helsingfors.
Dramatiseringer av kjente og populære romaner er tydeligvis en teaterform som tiltrekker publikum. I september kom en sceneversjon av Olaug Nilssens «Tung tids tale» på Det Norske Teatret, og 21. november blir det premiere på en dramatisering av Vigdis Hjorts «Arv og miljø» på Den Nationale Scene i Bergen. Det er ikke alltid uproblematisk å overføre en roman til scenen, ikke minst når alt i boken, slik det er tilfelle her, er skildret fra perspektivet til hovedpersonen, lyrikeren og essayisten Ester Nilsson (Ingvild Holthe Bygdnes). Fra åpningsscenen der hun ligger sammenkrøpet på gulvet og gråter til hun halvannen time senere «skimter friheten… der borte et sted», har vi tilskuere befunnet oss i verden slik hun ser den.

To navnløse unge kvinner (Henriette Faye-Schjøll og Anne Guri Tvedt) blir i programmet oppgitt å være venninnene hennes. Men de har ingen egen eksistens, de er bare opptatt av å komme med kritiske og gjerne spydige kommentarer til Esters totale mangel på fornuft, og de følger henne så tett at de kan oppfattes som uttrykk for Esters tidligere rasjonelle jeg. Når kunstneren Hugo Rask, som hun hodestups blir håpløst forelsket i, her til tider blir en selvstendig karakter, er det takket være Anders Mordals sceniske nærvær, hans mimikk, kroppsspråk og underfundige replikkføring.

At Ester ikke bare er forestillingens sentrum, men stykkets eneste person,vektlegges av Allan Lucien Øyens regi og av scenografien til Åse Hegrenes: en naken scene med en stol som eneste rekvisitt og et overdådig fargerikt og ekspresjonistisk bakteppe forsterker inntrykket av at vi er inne i Esthers forestillingsverden.
Rettsstridig forføyning tilsvarer vel det svenske «egenmäktig förfarande» som betyr  at «man olovligt tar eller använder något som tillhör någon annan men inte har för avsikt att behålla det». Nå kan man jo si at både Ester Nilsson og Hugo Rask ulovlig tar noe som tilhører en annen: Ester er klar over at «det er en annen kvinne» i hans liv, og selv er hun samboer med Per, et forhold som raskt tar slutt når hun faller for Hugo. Men hun har iallfall til hensikt å beholde ham – helst for resten av livet, mens han, som det typiske vellykte mannfolket han er, synes det er fint med to-tre «one night stands» med en kvinne som nærer slik grenseløs beundring for ham.

Ingvild Holthe Bygdnes får fint frem alle nyansene i Ester Nilssons altoppslukende kjærlighet til Hugo Rask, en kjærlighet som hun, i strid med all fornuft, nesten helt til slutt håper at han skal gjengjelde. For min del hadde jeg litt problemer med selve teaterformen som slik jeg ser det, svekker det selvopplevde perspektivet som nok er romanens styrke. Selv om dramatiseringen lett kan tolkes som en indirekte monolog, er det flere personer på scenen, og sceneversjonen er så trofast mot romanen at den mister et viktig dramatisk kjennetegn: et gjensidig samspill mellom personene: Ester og hennes to venninner snakker for eksempel aldri ordentlig sammen, og det blir heller aldri noe virkelig samspill mellom Ester og Hugo Rask, fordi han hele tiden blir fremstilt gjennom hennes øyne. Vi får for eksempel ikke vite hva slags kunst han driver med, bare at han er en berømt kulturpersonlighet.

Jeg tror den spesielle teaterformen er hovedårsaken til at jeg faktisk kjedet meg litt, og til at jeg opplevde forestillingen som ganske forutsigbar og fri for dramatisk nerve. Men vi publikummere er jo alle forskjellige, og premierepublikummet, uvanlig nok minst 80 prosent kvinner, satte stor pris på humoren i Lena Anderssons nådeløse og innsiktsfulle skildring av kjærlighet som ikke blir gjengjeldt, et velkjent klassisk fenomen.

Publisert: 14.11.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

idaloularsen@gmail.com02.12.18 11:29
Beklager sent svar, men ettersom hjemmesiden ikke gir beskjed når det kommer en kommentar, kan det ta tid før jeg ser den! Jeg hadde inntrykk av at publikummerne - som sagt minst 80 prosent kvinner - likte forestillingen meget godt, så den kan ha vært like vellykket som den på Uppsala Teater - Dagsavisen var jo begeistret! Men jeg ble altså ikke begeistret - jeg er litt lei av at alle populære romaner skal gå til scenen!
Karl Bang22.11.18 14:11
Avisanmeldelsene av oppsetningen i Uppsala i 2015 var svært gode. . Hva var det de gjorde som fikk det til å bli "godt teater", som ikke de har klart på Centralteatret?
Rettsstridig forføyning

Rettsstridig forføyning

HUgo Rask (Anders Mordal) og Ester Nilsson (Ingvild Holte Bygdnes)

Foto Mats Bäcker