Politisk viktig teater

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Oslo»

Av J. T. Rogers
Omsetjing: Gunstein Bakke
Regissør: Stefan Larsson
Scenograf og lysdesignar: Jens Sethzman
Kostymedesignar: Christina Lovery
Med blant andre: Kjersti Dalseide, Preben Hodneland, Gard Skagestad, Anders Mordal, Geir Kvarme, Paul-Ottar Haga

Enkelte svakheter til tross, er det ingen tvil om at «Oslo» er aktuelt og viktig politisk teater

Personlig visste jeg ikke så meget om Oslo-avtalen da jeg lørdag tok plass i teatersalongen, og det var nok årsaken til at jeg før pause hadde problemer med å følge utviklingen. Ekteparet Rød-Larsen/Juul holder middagsselskap for Johan Jørgen Holst og hans kone Marianne. Det er dagen før Holst skal overta som utenriksminister, og Rød-Larsen og Mona Juul prøver å få ham med på de hemmelige samtalene ekteparet har planlagt skal finne sted i Oslo mellom den israelske staten og PLO. Men Holst blir rasende fordi han ikke er blitt orientert tidligere, og slår fast at «det er over og ut med dette opplegget».
Etter Holsts raseriutbrudd går handlingen uventet tilbake i tid. Henvendt til oss i salen forklarer Mona Juul at vi nå befinner oss i «Kairo. Ett år tidligere», og gjennom en rekke scener følger vi ekteparet fra det øyeblikket de får tanken om å prøve å skape fred i Midtøsten til de klarer å overtale både de palestinske og de israelske myndighetene om at et møte mellom dem vil være det rette. Det har jeg skjønt etter å ha lest teksten, men på premieren slet jeg. Jeg tror det skyldes J. T. Rogers filmlignende fortellerteknikk, med stadige tids- og perspektivskifter. Men der filmen forteller gjennom bilder, er det her personenes replikker og fotoprojeksjoner på bakscenen som skal opplyse oss om hvor i verden Terje Rød-Larsen og Mona Juul oppholder seg, og det er ikke alltid like lett å følge. Ingen hjelp å hente i scenografien der et stort rom med en spisestue til høyre, så et stort møtebord, og midt på scenen, to sofaer og et bord, skifter mellom å være ekteparets leilighet, FN-klubben i Gaza, et privat konferanserom i Jerusalem, resepsjonen, stuen og møterommet i Borregård Hovedgård og Utenriksdepartementet i Oslo med mere.

Før pause opplevde jeg altså et handlingsforløp som var vanskelig å følge, og dermed litt kjedelig. Men annen del, der vi opplever de krevende forhandlingene mellom PLOs faste representant, Ahmed Kurei, og Israels ulike utsendinger, er derimot en spennende, lærerik og tankevekkende gjengivelse av det som her skildres som selve forutsetningen for Oslo-avtalen: at mekleren klarer å få motstandere til å møtes ansikt til ansikt som mennesker, ikke først og fremst som representanter for fiendtlige makter.
Et imponerende ensemble på 14 skuespillere tolker over 18 forskjellige roller. Som Terje Rød-Larsen er Preben Hodneland en impulsiv og optimistisk idealist som nok iblant er litt for sikker på seg selv, mens Kjersti Dalseides Mona Juul framstår som den mest reflekterte, og den som både israelere og palestinere har størst tillit til. Paul Ottar Haga imponerer med sitt sceniske nærvær som en myndig, men forståelsesfull Joel Singer, og Geir Kvarme er en dyktig Uri Savir, Israels første offisielle representant, mens Anders Mordal er en klippesterk Ahmed Kurei, for ikke å snakke om Gard Skagestad som veksler mellom å være krakilsk norsk utenriksminister og israelsk forhandler. Alle burde nevnes for sterke innsatser.
I sin dramatikk har J. T. Rogers  tidligere tatt opp viktige internasjonale spørsmål, som folkemordet i Rwanda i 2004, og kampen om Afghanistan i «Blood and gifts». Som politisk sakkyndig deltok Terje Rød-Larsen i prøvene på oppsetningen av «Blood and Gifts», og stykkets instruktør oppfordret J.T. Rogers til å snakke med Rød-Larsen om «en fantastisk historie», Oslo-avtalen. Samtalen ble en sterk opplevelse for J.T. Rogers som hittil hadde trodd at det var Bill Clinton og hans regjering som sto bak avtalen, og etter samtalen leste Rogers alt han fant om hendingene i 1993. Jo mer han leste, jo sikrere ble han på at dette skulle bli tema for hans neste stykke. Men han hadde ikke til hensikt å skrive en dokumentar. Han forklarer at «Oslo» er «eit verk av historisk fiksjon. Kvar karakter på scenen er tydeleg «min» versjon av ein faktisk person; hendingar har blitt fortetta og endra. Eg har gjort det til teater».
For amerikanerne som i likhet med Rogers nok ikke kjente til Norges rolle i avtalen, har «Oslo», som for øvrig har vunnet syv prestisjetunge priser, vært en usedvanlig historisk interessant framstilling, for selv om Rogers kaller stykket en «fiksjon», bygger jo stykket på det som virkelig skjedde for 25 år siden. Her hjemme stiller saken seg annerledes. Naturlig nok kjenner de fleste nordmenn til Oslo-avtalen, om ikke akkurat i detalj, og Terje Rød-Larsen, Mona Juul, Jan Egeland er velkjente navn. Derfor faller det nok mer naturlig å oppleve «Oslo» som en dokumentar enn som en «historisk fiksjon». Betegnende nok har flere historikere og kommentatorer tatt avstand fra J. T. Rogers versjon, som de mener forherliger ekteparet Rød-Larsen/Juul, og presenterer en ondsinnet karikatur av datidens dyktige utenriksminister, Johan Jørgen Holst. De leser med andre ord ikke teksten som fiksjon, men som en høyst subjektiv og feilaktig tolkning av 1993-begivenhetene.

Debatten stiller et interessant spørsmål om forfatteres og dramatikeres ansvar når de som kunstnere gir sin versjon av virkeligheten. Men uansett - ingen tvil om at «Oslo» er en god og lærerik politisk forestilling, ikke minst fordi den vekker ny interesse for en viktig politisk fredsprosess som langt fra har tatt slutt.

FOTNOTE:Om sitt forfatterskap har J. T. Rogers uttalt at han «hver dag konfronteres med det faktum at den verden der jeg vokste opp og startet å skrive for scenen, ikke lenger finnes. Stilt overfor dette, skjønte jeg at som dramatiker måtte jeg løfte øynene bort fra min egen navle, og se ut i verden. Jeg måtte begynne å lære mer – mye mer – slik at jeg ville kunne fortelle historier som søker under overflaten av mennesker og kulturer som virker dypt fremmede – til og med skremmende – på meg, og finne forbindelsene mellom oss.»

Publisert: 16.01.19 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Werner Holst	07.03.19 22:02
En meget severdig, interessant og spennende forestilling! Mange dyktige skuespillere som klarer å skape troverdige og spennende karakterer. Takk til Det Norske Teatret for en stor teater- opplevelse!