home

Forvirret Medea-tolkning

Nationaltheatret, Torshovteatret: "2 x Medea"

«Medea» av Evripides, oversatt av Per Østbye, og «Moral ifølge Medea» av Athena Farrokhzad, oversatt av Kathrine Nedrejord
Bearbeidet av Kjersti Horn, Kristian Lykkeslet Strømskag og ensemblet
Scenograf og kostymedesigner: Sven Haraldsson
Med Selome Emnetu, Emil Johnsen, Trine Wiggen, Tani D. Hansen

Kjersti Horns regi oppleves som forvirret, og det er ikke lett å skjønne hva hun prøver å si oss tilskuere. 

Det er alltid interessant når talentfulle yngre regissører velger klassikere. For tre år siden ble Kjersti Horns oppsetning av Shakespeares «Richard III» for kaotisk, og jeg var derfor meget spent på hvordan hun ville gripe tak i et langt eldre drama – «Medea» er ett av den greske drsmatikeren Evripides’ tidlige stykker. Det ble vist første gangen i 431 f. Kr under Dionysiafestivalen der det mottok tredje prisen. Med andre ord er det 2 400 år gammelt!

For anledningen er hele Torshovscenen gjort om til en plaskedam, og i siste halvdel av stykket sildrer regnet uavbrutt ned over scenen – et vått symbol på Medeas sorg? På den ene siden sitter to guttunger med føttene i vannet, og der blir de sittende helt til Medea på slutten av stykket først binder dem med tape, og så kveler dem. Kostymene er tidløse, og settingen antyder at dramaet utspiller seg i vår tid. Et par av skuespillerne har med seg plastposer, og en Medea med langt lyst hår (Selome Emnetu) blir overrakt en burger som hun raskt kaster ned i dammen.

Det er takket være Evripides’ innsiktsfulle tekst at «Medea» fremdeles, og faktisk ganske ofte, spilles den dag i dag. Men Kjersti Horn har bevisst valgt å neddempe replikkene, og i stedet gått inn for en voldsomt fysisk, melodramatisk og hysterisk spillestil som gjør det ekstremt vanskelig å følge med i det som blir sagt.
Medea (Selome Emnetu) kan verken snakke med Kong Kreon eller med sin svikefulle ektemann Jason (begge spilt av Emil Johnsen) uten å ty til fysisk vold. Teatret retter en takk til kampinstruktør Tyrone Wiggins, og det er ingen vil om at han har fått skuespillerne til å bli riktig flinke til å knuffe og slåss. Men teksten – hva med den?  Den mister alle nyanser i dette voldsomt utagerende spillet, og jeg oppfatter ikke at Medea midt oppi dette maset klarer å ta livet av både bruden og faren hennes, kong Kreon. 
Hos Evripides skjer ikke Medeas barnemord for åpen scene, det gjør det her, et opptrinn som er ganske ubehagelig for tilskuerne, og antakelig enda ubehageligere for de unge medvirkende. Slutten er åpen, for mens Medea hos Evripides blir hentet og reddet av Olympens guder, blir hun her stående alene på scenen.
I samarbeid med dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag, har Kjersti Horn strammet betraktelig inn på originalen, og etter tre kvarter er alt fullbrakt. Men da blir Medea alene igjen på scenen, og i de 45 minuttene som følger, fremfører hun den iransk-svenske poeten Athena Farrokhzad nyskrevne «Moral ifølge Medea» der Stemmen og Medea sammen drøfter Medeas barnedrap: «Jeg har drept mine barn i totusen år», sier hun., og en del kan tyde på at Athena Farrokhzad mener at Medeas barnedrap kan forsvares. Selv om en moral sier «Fordøm henne …. Hun er et monster blant mødre…. En barnemorder, en forbryter» så finnes også en moral som sier «Forsvar henne … Hun er det skjelvende offeret for mannens lov», en «flyktningkvinne» som «ble drevet til et punkt ingen kan vende tilbake fra».

Jeg ikke kan si meg enig i denne ytterliggående feminismen, men den kaster et interessant lys på oppsetningen. Det oppdaget jeg dessverre først da jeg fikk lest manuskriptet. Kanskje i motsetning til første dels voldsomt utagerende spill, hadde Kjersti Horn på premieren valgt å la Selome Emnetu snakke så lavmælt og innadvendt at det var helt umulig å oppfatte mer enn usammenhengende fragmenter av det hun sa. Horn hadde også fjernet dialog-perspektivet, og i tre søvndyssende og direkte kjedelige kvarter fulgte vi en ensformig Medea som vandret rundt dammen, satte seg først her og så der, og mumlet for seg selv.

Ikke minst dersom mannssamfunnets undertrykking av kvinnen er hovedpunktet i Kjersti Horns «Medea»-tolkning, forekommer hennes regigrep meg som forvirrende og dermed ganske mislykket både i første og annen del. Det er synd for Selome Emnetu som har et sjeldent scenisk nærvær og utvilsomt kunne skapt en mangesidig Meda, og for de tre andre medvirkende som ikke hadde noe særlig å spille på. Også synd at teatret ikke har laget et program der Kjersti Horn kunne gjort rede for sine hensikter med forestillingen!

Publisert: 06.02.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Medea

Medea

Medea (Selome Emnetu)

Foto Øyvind Eide

Medea

Medea

Jason (Emil Johnsen)

Foto Øyvind Eide