Fra bok til scene
Av Siri Hustvedt
Dramatisert for scenen av Karen-Marie Bille og Peter Langdal
Oversatt av Marianne Sævig
Bearbeidet av Victoria H. Meirik, Mari Dahl Sæther, Herborg Kråkevik og Birgitte Victoria Svendsen
Regi: Victoria Meirik
Scenografi: Ingrid Tønder
Kostymer: Alva Brosten
Med Herborg Kråkevik, Birgitte Victoria Svendsen og Mari Dahl Sæther
"Sommeren uten menn" sjarmerer verken som teater eller som roman
Tre kvinner står med ryggen mot bakteppet. I hendene holder alle tre en bok som de leser fra mens de går fram mot publikum: Det er Siri Hustvedts «Sommeren uten menn» - en understreking av at det er sceneversjonen av boken vi nå skal se. Herborg Kråkevik er den fortellende hovedpersonen, Mia Fredericksen, i programmet angitt som «den middelaldrende», mens Birgitte Victoria Svendsen («den eldre») og Mari Dahl Sæther («den unge») veksler mellom å være de mange kvinnene i romanen – dette er jo en sommer uten menn: Mias mor som bor i servicebolig sammen med fire andre eldre kvinner, en gruppe Mia døper til «de fem svanene», Mias datter Daisy som starter en skuespillerkarriere, nabokonen Lola med hennes to barn, og tenåringsjentene Mia holder poesikurs for.
De tre skuespillerne skaper en rekke artige skikkelser – unge Mari Dahl Sæther er spesielt fornøyelig som den eldste av dem alle, 90 år gamle Abigail som er ekspert på pornografiske broderier. I det hele tatt, her er det skuespillerprestasjoner på høyt nivå, og jeg skulle gjerne sett at de tre hadde hatt en skikkelig teatertekst å gå løs på..
Jeg hadde ikke lest Siri Hustvedts bok da jeg så forestillingen på premieren, og jeg hadde problemer med å følge det som skjedde på scenen. Greit nok at Mias ektemann, Boris, hadde forlangt en pause fra ekteskapet for å forlyste seg med sin yngre franske kollega, og at dette gjorde at Mia ifølge henne selv ble sinnssyk, og måtte innlegges med akutt psykose. Også helt i orden at Mia da hun ble utskrevet, reiste hjem til barndomsbyen i Minnesota for der å finne fred, og komme tilbake til seg selv. Så langt var jeg med, men så ble det begivenhetene ganske uoversiktlige: ikke bare uttrykte Mari Dahl Sæther og Birgitte Victoria Svendsen seg stadig på vegne av Mia, men samtidig forestilte de alle de andre kvinnene i stykket, uten at jeg som tilskuer fikk dem presentert eller fikk forklaring på deres betydning for Mias utvikling. Ikke lett å vite hvem de var og når! Helt til slutt ble Mia visstnok gjenforent med Boris – så vidt jeg kunne skjønne som en konsekvens av diverse feministiske funderinger.
Antakelig har danske Karen-Maria Bille og Peter Langdal ikke lykkes helt med å overføre boken til scenen, tenkte jeg, og ga meg i kast med den kritikerroste originalteksten. Men nå ble jeg virkelig skuffet: Jeg hører nok hjemme i feil generasjon og målgruppe, men jeg opplevde «The summer without men» som en av de kjedeligste og mest selvopptatte og pretensiøse romanene jeg har lest. Mia er bokens fortellerstemme, men i stedet for å følge opp historien, avbryter hun den stadig med sidelange ganske uinteressante, men sikkert dypt mente psykologiske, filosofiske, litterære, sosiologiske og feministiske betraktninger som attpåtil er temmelig krøkkete formulert.
Min konklusjon ble dermed den motsatte av den jeg hadde ventet: Romanen tatt i betraktning er Karen-Maria Billes og Peter Langdals dramatisering bedre enn utgangspunktet. Men det må være lov å spørre hvorfor de tok på seg en så rar oppgave, og jeg kan dessverre ikke si meg enig med teatersjef Kim Bjarke som påstår at «det skal godt gjøres ikke å la seg sjarmere!» av «Sommeren uten menn»….
Din kommentar:
Sommeren uten menn
Stykkets tre kvinner - Mari Dahl Sæther, Birgitte Victoria Svendsen og Herborg Kråkevik - leser fra Siri Hustvedts roman
Foto Erika Hebbert