Viktig og aktuell problemstilling

Det Norske Teatret, Scene 2: Ways of seeing

Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr:
«Ways of seeing»
Tekst: Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary, Pia Maria Roll og Marius von der Fehr
Regi: Pia Maria Roll og Marius von der Fehr
Dramaturgi: Kai Johnsen
Scenografi og kostymer: Jennie Bringaker
Med Sara Baban, Hanan Benammar, Ali Djabbary og Ketil Lund

"Ways of seeing" tar opp en viktig og aktuell problemstilling, men oppsetningen har dessverre ikke ført til den politiske debatten stykket innbyr til. 

De mange sterke reaksjonene på «Ways of seeing» har i liten grad dreid seg som stykkets politiske budskap, det har vært scenekunstnernes fremgangsmåte som har vakt debatt: i forestillingen følger vi to unge kvinner som overvåker husene til en rekke personer de mener vil «gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn»: daværende justisminister Tor Mikkel Wara, Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde, Human Right Service’s Hege Storhaug, forfatter av «Islam, den 11. landeplage», Helge Lurås, redaktør av det ultrakonservative nettavisen Resett.no, Christian Mikkel Doubloug, grunnleggeren av det innvandringsfiendtlige partiet Allianse, og rike sponsorer som Rimi-Hagen, Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann Andersen og flere.
Boligene deres ble filmet, og utgjør det sentrale visuelle elementet i «Ways of seeing».
 
Christian Tybring-Gjedde reagerte umiddelbart negativt på framstillingen, men det var først da Tor Mikkel Waras samboer, Laila Bertheussen, anklaget Black Box Teater for «en grov invasjon av [hennes] privatliv», og hun noen måneder senere rapporterte om alvorlige trusler mot Tor Mikkel Wara, trusler det skulle vise seg at hun selv sto bak, at «Ways of seeing» virkelig kom i medienes søkelys. Men det var kunstnernes overvåking som vakte debatt, ikke deres påstand om at Norge blir stadig mer rasistisk og fremmedfiendtlig. Kan en av grunnene være at stykket heller ikke drøfter problemet?
Forestillingen åpner med at en ung kvinne på engelsk forteller oss at hun heter Hanan, og er født i Frankrike av algirske foreldre. Da Marine le Pens Front National fikk stadig større oppslutning, følte hun seg ikke lenger trygg i Frankrike, og i 2011 reiste hun til Norge, «a place where some sort of socialism was still present in people’s everyday life». Behring Breiviks terror-angrep 22. juli skremte henne, men hun kom til at det bare hadde vært «some mad person». Litt etter litt begynte hun likevel å reagere på det hun kaller «the very strange concept of «etnisk norsk»», og hun fikk sjokk da det gikk opp for henne «how much Behring Breikviks ideas infiltrated the whole political spectrum at various degrees».
Det var grunnen til at hun gikk inn for å oppsøke høyrefolks boliger: «I want to get my body really close to these people. As close as their front door. (…) I basically want to know who is part of constructing and supporting the extreme right in Norway».
Så kommer en ny ung kvinne inn på scenen. Det er Sara, hun snakker norsk, og forklarer at hun egentlig skal til Rojava i Syria, der det i 2012 ble gjennomført «en feministisk revolusjon», men akkurat nå «bomber Tyrkia Rojava og [hun] tør ikke reise før det har roet seg». Derfor blir hun med Hanan på «hennes reise» fra hus til hus. Hanans avdøde far dukker også opp i Ali Djabbarys skikkelse, uten at jeg helt skjønner hva han har i stykket å gjøre.
Den pensjonert høyesterettsdommer Ketil Lund er ute og går tur, og kommer over de to jentene utenfor huset til Haudemann Andersen i Trosterudveien. Han fastslår at så lenge Hanan og Sara ikke beveger seg inn på tomten de overvåker og filmer, gjør de ikke noe straffbart, men samtidig ser han ikke bort fra at Saras muslimske bakgrunn kan få konsekvenser for henne. Men han støtter jentene fullt ut fordi de er de eneste som er opptatt av en politisk utvikling som bekymrer ham, den fører nemlig til «en stadig større nedbygging av [Norges] tradisjonelle rettsstat». Scenene med Ketil Lund er utvilsomt forestillingens høydepunkter, men de stiller ingen spørsmål, de bare underbygger påstanden om Norges rasisme, og bringer dermed ikke fortellingen videre. Det hele avsluttes med at Sara endelig drar til Rojava, avgir en rapport om et ideelt likestilt samfunn, der «kvinnefrigjøring [har vært] det viktigste verktøyet for demokratisering», og der det ikke gjøres forskjeller på «kurdere, arabere, assyrere … muslimer og kristne». Når hun er tilbake i Oslo, skal Hanan og hun overvåke «husene til lederne i det norske forsvaret, vi kaller dem Nato-husene».

Takket være de mange interessante monologene og dialogene, kjedet jeg meg ikke, men selve den dramatiske teateropplevelsen var fraværende – jeg opplevde det mer som å høre på tankevekkende foredrag. Og mon tro om ikke nettopp fraværet av teatrets egenart må ta en del av ansvaret for at det ikke er blitt noen debatt omkring selve oppsetningens temmelig krasse påstand om at det ytterste høyres standpunkter er i ferd med å bli normen i Norge. Slik ser tydeligvis Hanan og Sara det, men tittelen, «Ways of seeing», antyder at det finnes forskjellige måter å se verden på. De kommer ikke til uttrykk i selve stykket, men selve problemstillingen er både aktuell og viktig, og forestillingen burde – og kunne – ha ført til en tankevekkende og provoserende politisk debatt.

Publisert: 25.06.19 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!