home

En evig kjønnskamp

Oslo Nye Teater, Centralteatret: «Quartett»

Av Heiner Müller
Oversatt av Preben Faye-Schjøll
Konsept og regi: Ilene Sørbøe
Lyd og lysdesign: Thomas Gallagher
Med Marte Germaine Christensen og Ivar Furre Aam

Fra 3 til 15. august ble en skarp analyse av forholdet mellom mann og kvinne spilt i i Centralteatrets foajé.

Heiner Müller (1929-1995) har vært lite spilt i Norge, men i resten av Europa regnes han for en av Tysklands mest interessante postmoderne dramatikere. Han var politisk kontroversiell, og flere av hans stykker ble gjenstand for sensur i Øst-Tyskland. Han har ofte tatt utgangspunkt i gamle myter («Philoktet», «Sophokles. Ödipus Tyrann», «Herakles», «Prometheus») og klassikere («Die Hamletmaschine», «Macbeth»). Hans forhold til de gamle tekstene kan sees som «en dialog med de døde» der han undersøker hva de fremdeles kan ha å si oss.
I Norge har han vært lite spilt.  «Quartett» ble satt opp for første gang i 1990, en produksjon av Teatret Vårt og Molde Internasjonale Jazzfestival. Regissør var Eirik Nilssen Brøyn. Ti år senere satte Bodil Kvamme opp «Quartett» på Den Nationale Scene, og i 2002 var det frigruppen Krement X sin tur. Så vidt jeg kan se, er det altså 17 år siden siste «Quartett» ble vist i Norge. Denne gangen har spilletiden vært kort, fra 3. til 15. august, og det har bare vært 25 plasser per forestilling: den ble spilt i teatrets skuespillerfoajé, og vi tilskuere så ned over scenen.
I «Quartett» tar Heiner Müller utgangspunkt i en fransk romanklassiker, Choderlos de Laclos’ «Farlige forbindelser», en skarp utlevering av den perverse og renkefulle seksualmoralen på slutten av 1700-tallet. Laclos skrev romanen i 1782, Heiner Müller skrev «Quartett» i 1982, nøyaktig 200 år senere, hvilket neppe er en tilfeldighet. For Müller er nemlig Laclos’ skildring av det destruktive forholdet mellom mann og kvinne ikke knyttet til en bestemt tid. Det understrekes av Müllers eneste sceneanvisning: handlingen går for seg henholdsvis i fortiden, i en «salong før den franske revolusjon» og i fremtiden, i «en bunker etter den tredje verdenskrig».
Romanens to hovedpersoner, madame de Merteuil og Valmont, har engang hatt et forhold, og skjønner jeg Müller – og Ilene Sørbøes regi - rett føler Merteuil fremdeles en viss seksuell tiltrekning til Valmont: i åpningsscenen får Marte Germaine Christensen nærmest utløsning av å leke seg med Valmonts maske. Men nå har hun en yngre elsker, og Valmont har forelsket seg i en dydig gift kvinne, madame de Tourvel, hvilket irriterer Merteuil, som heller vil at han skal forføre hennes unge niese-jomfru. Så lar Ilene Sørbøe brått en voldsom moderne musikk fylle scenen, og de to skuespillerne gir seg hen til et heftig dansenummer - en overgang til vår tid? Når de er ferdige med dansen, har de – i tråd med Müllers tekst - skiftet roller: Merteuil (Marte Germaine Christensen) er blitt Valmont, og Valmont (Ivar Furre Aam) er blitt madame de Tourvel – kanskje en bevisst lek fra deres side, men den tar slutt når Valmont dør av gift, og Merteuil blir stående i total ensomhet i et liv uten mening.
Viktigere enn selve intrigen er de underfundige, komplekse, iblant innsmigrendee, iblant hatske replikkene mellom de to – en nyansert analyse av seksualdriftens mange sider. Men teksten er krevende, for Müller har beholdt en sterkt litterær skrivemåte, som er godt ivaretatt i Preben Faye-Schjølls norske oversettelse. Denne intellektuelle innfallsvinkelen egner seg umerket til å få fram tekstens psykologiske spissfindigheter, men det gjør det også ganske vanskelig å følge utviklingen. For eksempel oppdaget jeg først da jeg fikk lese manus, at Merteuils niese, Cécile, også er tilstede.
Selv om det ikke var så lett fullt ut å følge alle krumspringene i teksten, var det utvilsomt en interessant og tankevekkende oppsetning. Ilene Sørbøes regi gir de abstrakte samtalene et ekspressivt og treffsikkert uttrykk. Marte Germaine Christensen diksjon er ypperlig, så vel som kvinne som mann, mens det til tider var litt problematisk å få med alle nyansene i Ivar Furre Aams replikker. Men begge har det sceniske nærværet som gjør at den erotiske kampen mellom dem blir realistisk og levende, og Marte Germaine Christensen har dessuten en kraft i seg som gjør at «Kvartett» blir en dobbelt seier for kvinnen – på godt og på vondt!

Publisert: 20.08.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Quartett

Quartett

Madame de Merteuil (Marte Germaine Christensen) og Valmont (Ivar Furre Aam)

Foto Centralteatret