Mangslungne flyttefortellinger
Manusforfattere: Vilde Johannessen, Julia Küster, Sebastian Skutterud Myers, Seda Witt
Regissør: Vilde Johannessen
Med: Julia Küster, Sebastian Skutterud Myers og Seda Witt
Kunstnerisk sidekick: Amalie Sofie Ibsen Jensen
Feil Teater har kommet med en ny forestilling. Den spilte bare fra 22. til 25. august – seks forestillinger i alt – men vi får håpe at gruppen kommer til å sette den opp igjen.
I 2015 dannet 15 studenter fra Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag en egen gruppe som de kalte «Feil Teater», og for tre år siden, i september 2016, inviterte gruppen til sin første forestilling som de hadde gitt den morsomme tittelen «Første feil.» «Et spennende og innovativt prosjekt» skrev jeg på idalou.no. I samarbeid med Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag viste de året etter et stykke om Henry Rinnan, landssvikeren fra 2. verdenskrig, og et par måneder senere presenterte gruppen sin andre egenproduksjon: «Jeg har skrevet en liste over ting jeg synes er viktig her i livet». Dessuten har de turnert med Den kulturelle skolesekken, og før jul i fjor samarbeidet de med Teater Innlandet om «De kaller meg Påsan», slik jeg så den, «en morsom, innholdsrik og fantasifull hyllest til Vidar Sandbeck».
I utgangspunktet hadde gruppen til hensikt å vise tilskuerne «teaterformer de aldri har sett tidligere, og som alle har tilfelles at det ikke finnes noen scenografi». De mente også at teatrene er altfor opptatt av den dramatiske teksten og at det rår «en slags misoppfatning om at teksten er teatrets bærende virkemiddel, når det i virkeligheten finnes et hav av mer engasjerende og tilgjengelige måter å fortelle en historie på». Men allerede året etter lot det til at de hadde forlatt sin skepsis både til scenografi og til tekst, og «jeg ble faktisk litt skuffet over at Feil Teater ser ut til å utvikle seg i en mer konvensjonell retning». Men fremdeles har jeg vært spent på hva Feil Teater ville finne på videre.
«Særdeles attraktiv 3-roms til salgs» heter årets forestilling, og når vi tilskuere ankommer Bogstadveien 9 – med inngang i Sporveisgata – får vi beskjed om å vente utenfor før vi får gå opp til 3-roms leiligheten der forestillingen skal utspille seg, og som vi derfor går ut fra er skikkelig attraktiv. Like før kl. 19:00 kommer Julie Küster og Seda Witt over gaten med stappfulle kurver som inneholder «billettene» våre, alle med påklistrede navn – en potteplante, en sixpack med øl, en sofapute, og til meg en halvfull tyvepakning med Camel-sigaretter, billetter vi blir bedt om å levere tilbake i løpet av forestillingen. Sebastian Skutterud Myers som har vinket til oss fra leiligheten, kommer ned og forteller oss at han nå bor der oppe.
Vel oppe i leiligheten, tar vi plass i stuen der også de tre skuespillerne sitter, og litt etter litt starter forestillingen. Før det skjer, blir vi gjort oppmerksomme på at alt det vi skal se og høre er sant, og har skjedd i den virkelige virkeligheten.
Her er ingen handling, i en time følger vi en rekke personlige opplevelser av mange ulike former for flytting – fra et land til et annet, fra et ekteskap, fra et kollektiv, men også fra å være klar i hodet til å få Alzheimer, for bare å nevne noen av de mange episodene. Felles for alle historiene er at de er basert på at «folk har sendt inn sine historier eller latt seg intervjue», forklarer instruktør Vilde Johannessen.
Noen av episodene er vittige som fortellingen til den unge studenten som bestemmer seg for å ta et avbrudd i studiene i Wales og flytter hjem til Norge, andre vemodige som småjenta som må forlate faren i Tyskland, noen rørende som barna som opplever morens overgang til demens og død.
Enkelte ganger fant jeg det vanskelig å følge gangen i det som ble sagt, ikke minst når det ble brukt fjernsyns-innslag. Og til tider synes jeg nok det hele ble litt likegyldig. Men det er bra at Feil Teater ikke har gitt opp å prøve nye veier, og en tekst berørte meg virkelig: Sebastian Skutterud Myers epilog der han gir ordet til selve huset som en ny familie har flyttet inn til. Jeg siterer: «På bare noen timer har en hel families liv tatt bolig i meg, tråkket på minnene til et titalls andre familier, som ingen lenger husker, men som det fortsatt finnes rester av i kriker og kroker, sprekker, riper, bulker og flekker. Nå skal nye mennesker etterlate seg spor på toppen av tidligere levde liv.»
Din kommentar: