Nationaltheatret, Hovedscenen: «Krenket»

Identitetskollisjon

Av Ayad Akhtar
Oversatt av Agnes Banach
Regi: Marit Moum Aune
Scenograf: Siri Langdalen
Kostymedesigner: Ingrid Nylander
Med Assad Siddique, Marte Engebrigtsen, Oddgeir Thune, Amina Sewali og Fabian Svegaard Tapia

  Amir er født i USA, og vil være amerikaner. Men kan han kvitte seg helt med sin muslimske identitet?

I 2012 utga Ayad Akhtar sin første roman, «American dervish», fortellingen om en ung amerikansk-pakistansk gutt som vokser opp i Milwaukee, slik forfatteren også gjorde. I 2017 kom romanen ut på Cappelen Damm med tittelen «Begynnelsen på et farvel».
I 2012 hadde Akhtars første stykke, «Disgraced», på norsk «Krenket», premiere i Chicago. I 2013 vant det Pulitzerprisen for dramatikk, og i årene som fulgte er det blitt satt opp i mange land. Lørdag hadde det premiere på Nationaltheatrets Hovedscene, et signal om temaets betydning og aktualitet, for egentlig burde kanskje «Krenket» blitt satt opp på en mindre scene, med et tettere forhold til publikum.
Stykket utspiller seg i en elegant leilighet på Manhattan, der den vellykte advokaten Amir (Assad Siddique) som ser fram til umiddelbart å bli partner med firmaets tre jødiske eiere, bor med sin kone, billedkunstneren Emily (Marte Engebrigtsen), som er sterkt inspirert av islamsk kunst.
Amir er vokst opp i en muslimsk familie, men han vil holde sin muslimske bakgrunn skjult, og har derfor skiftet etternavn til det indiske Kapoor. I første scene får han besøk av sin nevø Hussein, som bønnfaller onkelen om å bli advokat for en imam han mener er urettferdig anklaget.
Sentralt i stykket står scenen som utspiller seg tre måneder senere, etter terror-angrepet 11. september. Ekteparet har invitert et vennepar til middag, den kvinnelige afroamerikanske sakføreren Jory som jobber i samme firma som Amir, og kjæresten hennes, den kjente kuratoren Isaac som er jøde. Han forteller at han vil ha med Emilys bilder i sin neste utstilling, fordi «arbeidet med den islamske tradisjonen har tatt henne til et nytt nivå». Det spises og ikke minst drikkes, og etter hvert glir samtalen over til en hissig debatt om religion og etnisitet. En meget beruset Amir tar totalt avstand fra Koranen og verdiene han er oppvokst med – som for eksempel jødehat – men utbryter plutselig at han 11. september kjente et snev av stolthet over å være muslim fordi «at vi endelig vant».
«Krenket» er typisk amerikansk i formen, den hissige krangelen mellom de to parene kan bringe tankene hen på Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf», og stykket er først og fremst en skildring av motsetningene mellom de mange etniske gruppene i New York.
Jeg kunne nok ønsket en mer presis innledning, men hovedproblemet Ayad Ahktar tar opp er allment og aktuelt: uansett hvor sterkt man ønsker det, og hvor aktivt man går inn for det, i hvor stor grad kan man fri seg fra identiteten man er vokst opp med? Et interessant perspektiv, for det er nettopp hans muslimske bakgrunn som på to plan fører til at Amirs liv mislykkes – på det ytre plan fordi han gir etter ikke bare for nevøens, men også for sin kones innstendige oppfordring om at han som rettferdighetens forkjemper, må forsvare imamen, og på det indre plan fordi han brått blir voldelig muslim og mishandler Emily. Dermed mister han både jobben og kona.
«Krenket» er en interessant og tankevekkende forestilling. Marit Moum Aunes regi konsentrerer seg om de fem personenes replikkføring, og det er en fin innfallsvinkel: Her opplever vi fem gjennomførte rolletolkninger, og det er fint å se tre dyktige ikke-etnisk norske skuespillere på Nationaltheatrets hovedscene. Scenograf Siri Langdalens elegante leilighet der glass-bakscenen fantasieggende speiler New York, er et pluss for Hovedscenen, men jeg kunne nok likevel ønsket en mindre scenes nærhet til oss tilskuere.

En litt nedkortet utgave av denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 2. september

Publisert: 03.09.19 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!