home

Ikke helt vellykket barneforestilling

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Alice i Vidunderland»

Manus og sangtekster: Mads Bones
Musikk: Kyrre Havdal
Regissør: Mads Bones
Komponist og musikalsk ansvarlig: Kyrre Havdal
Scenograf: Gjermund Andresen
Koreograf: Martha Standal
Kostymedesigner: Christina Lovery
Med Kjersti Tveterås, Herman Bernhoft, Henrik Rafaelsen, Anneke von der Lippe, Gisken Armand og mange flere

Med bedre innsikt i barnas verden ville «Alice i Vidunderland» blitt en fulltreffer.

Forfatter og regissør Mads Bones har flere storsuksesser bak seg på Trøndelag Teater, blant annet ble han i 2017 sammen med komponist Kyrre Havdal nominert til Komiprisen for Årets Sceneforestilling med «Slaget ved Testikkelstad» og Juleevangeliet – The Smash Hit Musikal», og «Juleevangeliet» vant.
Begge ser ut til å ha en svakhet for å lage teater av «Alice i eventyrland». Som årets barneforestilling for Teaterskolestudentene, hadde deres første versjon premiere i Frognerparken i fjor sommer. I år har de laget et nytt «Alice i vidunderland» som er Nationaltheatrets store barneteater-satsing i høst.
I Lewis Carolls originalfortelling er Alice en lita jente på syv år som kjeder seg der hun sitter ved elvebredden sammen med storesøster. Så får hun se en dresskledd hvit kanin, følger etter den til kaninhullet, og faller rett ned i en fremmed verden. På Nationaltheatret er Alice (Kjersti Tveterås) nettopp fylt 14, og ifølge de syngende gjestene i bursdagsselskapet blitt «hormonell», en tid «da man hverken vet foran eller bak». Faren hennes, en usedvanlig klønete psykolog (Henrik Rafaelsen), skal holde tale, og velger å vise henne en åtte år gammel filmsnutt der seksårige Alice er alene med moren noen timer før hun døde. Så skal selskapet til å synge tantens nyskrevne «hurra jeg har fått mensen, jeg er kvinne», men da er Alice virkelig lei hele selskapet, og blir glad når hun plutselig ser Kaninen (Herman Bernhoft) som forklarer at den er kommet for å hente henne.
Og snart står Alice foran porten til Vidunderland. Her møter hun etter hvert Filurkatten (Henriette Marø), Kålormen (Anne Guri Tvedt), Hjerterdronnningen (Anneke von der Lippe), Tuddelditt (Gisken Armand) og Tuddeldatt (Harald Holmen), Hattergalen (Henrik Rafaelsen, Sparess (Henrik Horge), Kløver To (Marika Enstad) og Hjerterseks (Anne Guri Tvedt), og mange flere, men bortsett fra Alice og Kaninen som bare spiller seg selv, gir samtlige liv til flere skikkelser.
Før pause skjer det lite, og selv om et dyktig og opplagt ensemble i strålende kostymer presist og humørfylt synger, danser og leker seg gjennom en vakker og fantasieggende scenografi, så er det litt vanskelig å følge med, ikke minst fordi replikkene uttales for fort og for lite distinkt. Med sine mange spesielle ordspill og sine spøkefulle hentydninger til dagens moderne voksenliv, er dialogene
dessuten tydeligvis myntet på barnas ledsagere.
Annen del fungerer bedre. Her utvikler handlingen seg dramatisk når Hjerterdronningen jager på hodet hun har mistet, og som hun mener Alice har tatt. Det blir tydelig at Alices opplevelser i Vidunderland er sterkt knyttet til hennes virkelige liv, aller mest til morens død, og det hun opplever som farens svik. I Vidunderland blir Alice forsonet med moren, som viser seg å være Hjerterdame forsonet. Dette fører til forsoning mellom Alice og faren, og den døde moren som faren nærmest lot til å ha glemt, inntar igjen sin rette plass i fars og datters liv.
Denne «Alice i Vidunderland» er en på alle måter overdådig forestilling: Jeg har allerede nevnt scenografi og kostymer, og de mange artige sang-og dansenumrene gjennomføres briljant. Premierens stormende og langvarige applaus etter teppefall tydet på at de mange voksne tilskuerne var blitt sjarmert. Men jeg er ikke så sikker på at forestillingen i like stor grad sjarmerte målgruppen. Jeg hadde med meg Edith og Molly, to ni-år gamle jenter, og midt i første del valgte den ene å lese programmet i stedet for å følge med i det som foregikk på scenen! Begge hadde hatt problemer med å få med seg alt som ble sagt, og mente det ble snakket for fort. De syntes også at annen del var mye morsommere enn første, ikke minst fordi sammenhengen mellom Alices virkelige liv og det hun drømte i sin fantasiverden ble tydelig. Men selv om de mente at «Alice i Vidunderland» var «en fin forestilling», fastslo den ene at den ikke kunne ikke måle seg med «Trollmannen fra Oz» som hun hadde sett ett år tidligere, og som var det beste teatret hun hadde opplevd.

Da jeg i fjor så «Alice i eventyrland» i Frognerparken, var min umiddelbare reaksjon at den ikke ville være noen fulltreffer for målgruppen, og jeg tenkte at en forklaring kunne være at det var første gang Bones og Havdal laget barneteater. Men nå har de altså gjort det igjen, og fremdeles mistenker jeg at tilskuerne må være en god del eldre enn målgruppen for virkelig å more seg over alt som går for seg på scenen.
Det er alltid en hårfin balansegang i barneteater mellom det som skal fengsle barna og det som skal more de voksne ledsagerne deres. I «Alice i Vidunderland» lar Bones og Havdal dessverre hensynet til de voksne ha prioritet – kanskje fordi de kjenner voksentilskuerne best. Det er synd, for med større innlevelse i barnas verden ville dette blitt en helt vellykket forestilling.

Publisert: 18.10.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Alice i Vidunderland

Alice i Vidunderland

Fra venstre: Henrik Horge som Sparesset, Anne Guri Tvedt som Hjerterseks, Kjersti Tveterås som Alice, Henrik Rafaelsen som Ruterknekt og Marika Enstad som Kløver To.


Foto Øyvind Eide