Annerledes og original forestilling

Det Norske Teatret, Scene 2: «Tschick - Adjø, Berlin»

Av Wolfgang Herrndorf
Dramatisert av Robert Koall
Omsetjing: Astrid Sverresdotter Dypvik
Regissør: Mina Salehpour
Scenograf og kostymedesignar: Maria Anderski
Med Karl-Vidar Lende, Eivind Nilsen Salthe og Charlotte Frogner

En artig historie, en innsiktsfull og allsidig regissør, og en dyktig skuespillertrio gjør «Tschick – Adjø, Berlin» til et pluss for norsk teater. 

«Tschick – Adjø, Berlin» var for meg et helt ukjent teaterstykke, og jeg hadde heller aldri hørt om verken forfatter eller dramatiker. Ukjente var også regissør og scenograf. Det gjorde meg ekstra nysgjerrig, og snart fant jeg fram til at det tyske forlaget Rowohlt i 2010 ga ut «Tschick – Adjø Berlin», fortellingen om to tenåringsgutters ferd gjennom Tyskland i en stjålen bil. Den ble meget godt mottatt, fikk flere litterære priser, og ble oversatt i over 30 land. I 2014 kom den norske utgaven på forlaget Bastion. I 2016 ble boken til film, i regi av Fatih Akin, men allerede året etter utgivelsen ble den dramatisert av Robert Koall, og sceneversjonen som hadde urpremiere i Dresden allerede i 2011, er også blitt umåtelig populær.

Fredag hadde stykket premiere på Det Norske Teatret - for første gang i Skandinavia. I Mina Salehpours regi er det blitt originalt og morsomt teater. Hun er født i Teheran, men foreldrene flyttet til Tyskland i 1996 da hun var 11 år gammel. Hun har i mange år vært frilanser, har hatt regioppgaver på mange av de store tyske teatrene, og er visstnok den yngste mottakeren noensinne av den anerkjente teaterprisen «Der Faust». Så vidt jeg kan se, er dette hennes første oppdrag i Skandinavia. Scenograf og kostymedesigner er tyske Maria Anderski, og de to har samarbeidet en rekke ganger tidligere.
Den urealistiske scenebakgrunnen består av tynne hvite, nesten gjennomsiktige plastrør som henger ned fra taket – et slags symbol på Maik Klingenbergs tåkete tankeverden? For det vi nå skal oppleve, er Maiks egen fortelling om alt det underlige som skjedde den sommeren han og Tschick var 14 år gamle.

Det er sommer, og skoleferien står for døren. Maik er sønn av velstående foreldre, men i år har ingen tid til å være sammen med ham. Den alkoholiske moren er lagt inn på avrusningsklinikk, og faren har dratt på «forretningsreise» med en sexy ung kvinnelig assistent. Brått dukker en klassekamerat av Maik opp. Det er Tschick, han er opprinnelig fra Russland, men kom til Berlin for fire år siden. Til tross for høyst ulik sosial bakgrunn, har de to guttene en ting til felles: De er outsidere, og ingen av dem er blitt bedt til bursdagsfesten til Tatjana der de fleste andre i klassen skal.
Så viser det seg at Tschick er kommet med en bil, en lyseblå Lada som han sier han ikke har stjålet, bare lånt. Han inviterer Maik til å bli med en tur, og snart ruller guttene «ut mot avsidesliggjande stader og einsame landevegar”
Vi følger turen gjennom en rekke ulike episoder. Det er Maik som forteller, og han har nok litt selektiv hukommelse, for det er ikke alltid like lett å følge utviklingen, men det er nok heller ikke meningen. Litt etter litt oppstår et solid vennskap mellom Maik og Tschick, samtidig som de blir klar over at de har ulik seksuell legning – Tschick er homse, det er ikke Maik. På ferden møter guttene først en vennlig barnemor som spanderer lunsj på dem, så Isa, en sexy ung jente som henger seg på dem, og kommer med åpne tilnærminger til Maik som etter hvert blir interessert, deretter en skytelysten gammelkommunist og en språkterapeut. Pluss at politiet stadig nærmer seg. En stygg ulykke gjør slutt på hele turen, og livet vender tilbake til sine gamle folder, men blir likevel aldri akkurat det samme som før, for takket være det nære vennskapet de to guttene imellom har deres verden forandret seg til det bedre.
I god tysk teatertradisjon følger vi ferden gjennom vittige sketsjer med en artig absurd komponent. En allsidig Charlotte Frogner spiller ikke bare Maiks alkoholiske mor, hun gir også liv til alle personene Maik og Tschick møter underveis, like gjerne menn som kvinner, og hun er en oppfinnsom motspiller til de to guttene, Karl Vidar Lende som Maik, og Eivin Nilsen Salthe som Tschick, og i begynnelsen og slutten også som Maiks hissige og autoritære far. De bærer forestillingen med glans. Med sterkt scenenærvær og smittende humør, er de to overbevisende tenåringer – og dermed kanskje ikke så rart at de ikke alltid er like gode til å artikulere!
Ingen tvil: Jeg opplever «Tschick – Adjø Berlin» som en annerledes og original forestilling, et pluss for norsk teater.

Publisert: 24.10.19 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!