Engasjerende og meningsfylt teater

Lønnhaug allé, Vinderen: Antiteatret: «Før vi dør»

Manus: Even Standal Vesterhus, Even Torgan, Fanny Vaager og Tine Skjold i samarbeid med skuespillerne
Regi: Even Standal Vesterhus og Even Torgan
Med blant andre: Sjur Vatne Brean, Jakob Larsen Fort, Camilla Klaudiussen, Sindre Hansen, Tora Dietrichson, Rebekka Jynge, Elisabeth Heradstveit

"Vi skal aldri sette opp teater som ikke er relevant for samfunnet vi lever i", er ett prinsipp Antiteateret har holdt fast ved siden det ble etablert for syv år siden. Og "Før vi dør" oppfyller virkelig kravet! 

Peter Winther satte for ett år siden opp Oscar Wildes roman «Bildet av Dorian Gray» i en villa fra 1880-tallet i Oscarsgate, litt senere viste Stueproduksjoner «Ofelias begjær» i «en privat stue» i Huitfeldtsgate, og for et par måneder siden presenterte Feil Teater sin nye forestilling «Særdeles attraktiv 3-roms til salgs» i en leilighet i Bogstadveien.
Det ser altså ut til at det er en ny trend, å fjerne seg fra det teatrale, og i stedet vektlegge det realistiske nære, og det var i en villa på Vinderen at Antiteateret 12. oktober hadde premiere på sin 18. oppsetning, «Før vi dør». Nå er det ikke første gangen Antiteateret toner ned avstanden mellom teater og virkelighet – allerede da jeg i 2015 så «Gjøkeredet», deres niende forestilling, skrev jeg at «lite ga inntrykk av å være en teatersal» mens deres femtende, «Nyanser av gris», utspilte seg i et klasserom der vi ble ropt inn som om vi alle var elever.

Antiteateret ble dannet av en vennegjeng som hadde gått på Romerike folkehøgskole, og som navnet sier, var de lei så vel klassisk institusjonsteater som såkalt nyskapende scenekunst. De skulle lage samfunnsrelevant, ikke kjedelig teater med unge mennesker mellom 16 og 30 år som målgruppe. De har tatt opp en rekke aktuelle temaer som me-too («Nyanser av gris»), mobbing («Reunion»), og dop-avhengighet («En av fire»). I stor grad har de tatt utgangspunkt i allerede eksisterende filmer og teaterstykker som «Gjøkeredet» og «Shopping and fucking», og laget sine helt egne versjoner av dem. Men i 2017 sto de selv bak «Det går bra», deres 13. produksjon, der samtlige medvirket under eget navn, slik de også gjør i «Før vi dør». I «Snork» fra 2017 opplevde jeg for første gang at publikum ble trukket inn i forestillingen, og det blir tilskuerne i enda sterkere grad i «Før vi dør».

Vi kommer inn i kjellerinngangen, der farmor (Elisabeth Heradstveit) forteller at hun og mannen kjøpte tomten og bygget huset i 1982, og levde et fint liv der. Så kommer Sjur, barnebarnet hennes, og snart går bestemor opp trappen med en pose. Vi hører et dunk, hun må ha falt og mistet posen, for det ruller appelsiner ned trappen.
Hva som egentlig har skjedd, får vi ikke vite. Vi blir bedt om å gå opp trappen og slå oss ned i stuen, og Sjur ønsker oss velkommen og uttrykker sin glede over at vi er så mange. Han er blitt så lei av at vi bare snakker om flyskam og kjøttskam og bompenger. Nå er det på tide å gjøre noe konkret for miljøet, og han har fått «massiv respons» på et miljø-innlegg han har skrevet på instagram. Det er derfor han har bedt oss komme, nå skal det bli en skikkelig handlingskraftig miljøbevegelse. Så tar Jakob over, og starter en meningsmåling der vi med lukkede øyne skal stemme for eller mot en rekke påstander, bl.a. om: «miljø/klima var min viktigste sak ved valget i år» og om «Norge bør slutte å lete etter olje».
Det hele er så realistisk at jeg et øyeblikk tror at denne gangen skal ikke Antiteateret lage en forestilling, men få meg – og alle de andre – til å bli medlemmer i miljøgruppen deres.
Men når en del av tilskuerne etter en stund begynner å snakke om hva gruppen skal gjøre for å markere bevegelsen, og når en ung kvinne foreslår en «klimarave» - noe jeg overhodet ikke vet hva er – mens Sindre, som sier han er Sjurs fetter, vil ha ham med på sykehuset for å besøke farmoren, noe Sjur ikke har tid til på grunn av neste møte i bevegelsen, skjønner jeg at dette likevel er teater, og etter hvert klarer jeg nesten å skille mellom de medvirkende og de mange unge tilskuerne.
Litt etter litt oppstår det uenigheter medlemmene imellom, Tora heter hun som vil ha «rave», og hun er en ganske autoritær person, men det er også Rebekka, som etter en stund uttrykker mistillit til Sjurs lederstil, og overtar som gruppens styreleder. Hun har store planer, hun mener det er for sent å stoppe klimaendringene, og har sikret oss plass til ekspedisjonen som skal ta oss alle med til vår nærmeste naboplanet, Proxima Centauri B, der vi skal kunne bygge et «drømmesamfunn». Hun har da også allerede bedt oss fortelle hva hver enkelt av oss betrakter som drømmeverden. Hvor mange av tilskuerne som svarer, er tydeligvis forskjellig fra forestilling til forestilling, og det gjelder for øvrig alle de andre spørsmålene vi er blitt stilt.
I en fin liten sekvens forteller alle de ti på scenen hva de gjerne vil ha gjort «før de dør», - en forklaring på tittelen. Så får vi vite at bestemor er død, så vi ikke lenger kan ha møter i huset hennes, men så bryter det brått ut en brann som nærmest tar pusten av oss alle, og det hele avsluttes med en stemningsfull framføring av «Lillebrors vise» - to sluttsekvenser jeg må innrømme at jeg ikke helt forsto.

Viktigere er den skarpskodde analysen av vår manglende evne til virkelig å ta klimaspørsmålet på alvor – våre egne interesser og meninger blir viktigere for oss enn selve saken vi jobber for, og dialogene ensemblets medlemmer imellom er så realistiske at jeg som sagt har vanskelig for å skjelne mellom skuespillere og tilskuere. Jeg har sagt det før, og gjentar det her: Som vanlig på Antiteaterets forestillinger er «skuespillerne så troverdige og overbevisende at vi fullstendig glemmer at de «spiller», de er. Resultatet er godt, engasjerende og meningsfylt teater».

Publisert: 31.10.19 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!