home

Sherlock Holmes går nye veier

Robsrud og DeaN i samarbeid med Akerhus Teater: Teater Manu: «Sherlocks siste sak: Tåken»

Presentert av Robsrud og DeaN i samarbeid med Akershus Teater
Manus og regi: Kenneth Dean
Design: Ewa Kochanska
Komponist: Thomas Gunnari Røtting
Dukker: Geir Robsrud
Projeksjoner: Eirik Ingebricsson, Ewa Kochanska
Skuespillere: Geir Robsrud, Kenneth Dean
Tekniker: Anders Rummelhoff

Jeg fant det vanskelig å følge med "Sherlocks siste sak: Tåken", men ble imponert over såvel skuespillere som scenografi 

I 1984 etablerte Kenneth Dean Teaterverkstedet i en nedlagt trikkestall på Torshov. I de 35 årene som er gått siden den gang, har han, etter hvert sammen med Geir Robsrud, vært en meget viktig representant for den ikke-institusjonelle scenekunsten, og begge er opptatte av uttrykksformer som er velkjente i utlandet, men mer fremmede for norsk teater. Blant deres mest kjente forestillinger er «Gjøglernes Aladdin» (1996) og «Fendelhorgens flokk» som i 2008 mottok Birgit Strøms Minnepris. De fleste av deres oppsetninger er blitt en del av Scenekunstbruket, og Robsrud og DeaN har dessuten vært meget aktive i Den kulturelle skolesekken.

«Sherlocks siste sak: Tåken» hadde urpremiere i 2017 under Showbox, en scenekunstfestival for et ungt publikum. Stykket fikk en begeistret mottakelse, og  «som [Showboxs] eneste anmeldte forestilling strålende kritikk av Nyhetsmorgen på NRK +2» (Markedet for scenekunst). I vår ønsket Robsrud og DeaN å gjenoppta oppsetningen, og fikk bevilget 40 000 kroner av Spenn, Scenekunstbrukets støtteordning til produksjon, tilrettelegging og gjenopptagelse av scenekunstproduksjoner rettet mot barn og unge.

I september spilte de først på Kulturhuset i Ålesund, og 20. september gjestet de Teater Manu med to forestillinger, en på formiddagen og en på kvelden. Jeg så kveldens, og det var kanskje grunnen til at det store flertallet av publikum var godt voksne. Så snart vi hadde inntatt plassene våre, henvendte to ulastelig antrukne herrer seg til oss, ønsket oss velkommen, og Kenneth DeaN minnet oss om at vi lever i «en postfaktuell tid» - hvilket ikke betyr at fakta kommer i posten, som Geir Robsrud ville ha det til – men at vi «må være veldig kritiske til fakta». Vi ble også fortalt at at ingenting av det som blir fortalt i stykket er sant, men vi fikk likevel i oppdrag å utpeke morderen.
Forestillingen åpner med en merkelig episode der det visstnok foregår ett mord på en kirkegård i London, men vi ser verken hvem som er morderen eller hvem som blir myrdet. Vi blir bare opplyst om at «det er fullbragt». Deretter er det Sherlock og dr. Watson som inntar scenen, og vi får beskjed om at Sir Charles Baskerville er død, men det er ikke han som nettopp er blitt myrdet i London, Sir Charles har druknet i den grusomme myra ved Baskerville Hall.
Jeg må tilstå at jeg har et dypt hull i min klassiske dannelse: enda jeg med årene er blitt en skikkelig krim-fan, har jeg aldri lest noen av Conan Doyles Sherlock Holmes-romaner. Jeg tror det må være forklaringen på at jeg hadde vanskeligheter med å følge med og more meg over Robsrud og DeaNs høyst originale og antakelig også ganske frittstående variasjoner over «Hunden fra Baskerville». Alle i salen   moret seg kongelig, men jeg skulle gjerne sett om humoren også gikk hjem til målgruppen – ungdom fra 13 år og oppover, som, så vidt jeg kunne se neppe, var representert. For min del følte jeg meg utenfor der jeg satt og prøvde å skjønne hvorfor alle stadig lo hjertelig – men jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – ingenting er så individuelt som vår sans for humor.
Avslutningen – selve løsningen på mysteriet – var i skikkelig overensstemmelse med en glimrende kriminalgåtes prinsipper, og var virkelig overraskende og morsom. Jeg skal ikke røpe den her, men iallfall så vidt jeg kunne se – hadde ingen av oss tilskuere funnet fram til den rette skyldige, slik vi jo hadde fått i oppdrag å gjøre!

Konklusjonen min er at jeg fant det ganske vanskelig å skrive om «Sherlocks siste sak – Tåken» rett og slett fordi mens den hadde begeistret en hel sal, forble den uforståelig for meg. – samtidig som jeg ble mektig imponert over de nitide, realistiske og stadig skiftende scenebildene, og over Geir Robsruds og Kenneth Deans evne til overbevisende å fremstille en mengde ulike personer samtidig som de hele tiden kommuniserte med oss publikummere som seg selv! Denne dobbeltheten i framføringen var ganske enestående!

Publisert: 01.11.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
"Sherlocks siste sak: Tåken"

"Sherlocks siste sak: Tåken"

De to skuespillerne i et par av sine mange roller

Foto Robsrud og DeaN