home

En dyster kvinneverden

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Harper Regan»

Av Simon Stephens
Oversatt av Kristofer Grønskag
Regissør Bjørn Floberg
Scenograf og lysdesigner: Øyvind Wangensteen
Med Ågot Sendstad, Håkon Ramstad, Per Egil Aske, Rebekka Jynge, Thomas Bipin Olsen, Gorm Grømer, Marit Adeleide Andreassen

Det er en dyster kvinneverden Simon Stephens skildrer, men den er sett med en manns blikk.

Amfiscenen er mørklagt. Utover gulvet står lange grå steinklosser – det er en dyster
verden vi blir brakt inn i, verdenen til den middelaldrende Harper Regan, som er gift med Joseph (Per Egil Aske) og mor til Sarah (Rebekka Jynge). Gjennom 11 scener følger vi henne fra hun velger å besøke sin døende far i Manchester, til tross for at sjefen hennes (Håkon Ramstad) gir henne sparken hvis hun reiser, til hun to dager senere kommer tilbake etter noen dramatiske møter med fremmede menn (Gorm Grømer og Håkon Ramstad), og en avslørende samtale med moren (Ellen Horn) som hun hater, men som nå brått kaster nytt lys over den mørke hemmeligheten i Harpers ekteskap.
Stykket har ingen dramatisk intrige, vi bare følger Harper gjennom møtene hennes med ektemannen, datteren og moren (Ellen Horn), med sykepleiersken  (Marit Adeleide Andreassen)som passet faren og er lei yrket sitt, og med fire ulike menn – den autoritære sjefen, en ung fremmedkulturell mann hun sjekker opp på gaten og som viser seg å tenne på eldre hvite kvinner (Thomas Bipin Olsen), en journalist som både er kokainmisbruker og jødehater (Gorm Grømer), og en litt eldre gift mann som bruker nettet til å skaffe seg sexmøter.
Slik Simon Stephens ser det, har døtre vanskelig for å like mødrene sine, mens de elsker fedrene. Det er et viktig moment i Harpers liv, og hun vet at det samme vil skje med hennes datter Sarah. Men så kommer det plutselig fram at faren hennes ikke har vært den hun trodde, og det har nok heller ikke ektemannen hennes vært … Stykkets eneste lyspunkt er at Harper til slutt kanskje klarer å forsone seg med Sarah.
Det er som sagt en dyster kvinneverden Simon Stephens skildrer. Harper ser ikke ut til å ha noen mening med livet, og det er vanskelig å si om det står bedre til med mennene. De blir vi enda mindre kjent med.
Simon Stephens er en av Englands mest populære, og mest spilte dramatikere. For to år siden satte Bjørn Floberg opp hans «Motortown» på Nationaltheatret, og Det Norske Teatret har både spilt hans vellykte dramatisering av «Det merkelege som hende med hunden den natta» og «Heisenberg» der Bjørn Floberg, som tydeligvis har sans for Stephens’ dramatikk, spilte hovedrollen. Denne dramatikken har hittil ikke klart å engasjere meg, og det gjør heller ikke «Harper Regan». Første del er rett ut sagt litt kjedelig, det er først et stykke ut i hovedpersonens Manchester-opphold at replikkene ikke går på tomgang. Dessuten makter ikke jeg som kvinne å tro på hennes personlighet – ikke minst er forholdet til de tre mennene hun treffer på, altfor dårlig psykologisk begrunnet. Denne kvinnen er sett fra en manns ståsted.

Når det er sagt, er det et meget godt ensemble vi møter på Amfiscenen: Ågot Sendstads nyanserte innlevelse i Harper kan nesten sannsynliggjøre henne, Rebekka Jynge som nylig var ærgjerrig miljøaktivist på Antiteatrets «Før vi dør», er her hundreprosent overbevisende som problemfylt tenåring, og resten av ensemblet er like dyktig. Så verken de eller regissør Bjørn Floberg skal ta skylden for at «Harper Regan» ikke begeistret meg.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. november 2019

 

Publisert: 05.11.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
"Harper Regan"

"Harper Regan"

Harper (Ågot Sendstad) med datteren (Rebekka Jynge)

Foto Øyvind Eide