Morsom politisk satire
Av Eirik Hallert, Karoline Bentzen, Ingvild Kristin Kirkvik
Med Eirik Hallert, Karoline Bentzen, Ingvild Kristin Kirkvik og Egzon Neziri
Med sin andre produksjon, «Verdens mest politisk korrekte menneske» tar Spiller ingen rolle-kompaniet et morsomt sprang fremover.
Da de i 2017 var ferdige med utdanningen på Norsk skuespillerinstitutt, besluttet fem unge kvinner og seks unge menn seg for å starte en egen teatergruppe som de med ironisk snert kalte for Spiller ingen rolle: «deres visjon var å skape ny og original scenekunst for både et trent og utrent publikum». Den første produksjonen deres som jeg fikk høre om, het «ERLIK», og hadde urpremiere i juni 2018, men jeg rakk dessverre ikke å se den før i april i år.
«ERLIK» var fortellingen om to unge obduksjonsteknikere, Robert (Eirik Hallert) og Unni (Maiken Schjøll Frisch), og deres tanker om livsløpet til likene de obduserer. Jeg fant teksten interessant, men hadde likevel litt vanskeligheter med å skjønne hva Spiller ingen rolle ønsket å formidle. Uansett – min konklusjon var klar: «en artig og lovende debut» og jeg så fram til kompaniets neste forestilling.
For et par uker siden kom Spiller ingen rolle med sin andre produksjon, som hittil bare er blitt spilt fire ganger, men som representerer noe spennende nytt i gruppens teatersyn. Mens de fleste kompanimedlemmene var med både på å skrive og spille «ERLIK», er det forestillingens tre skuespillere som har det totale ansvaret for «Verdens mest politisk korrekte menneske», og denne gangen har Spiller ingen rolle
virkelig tydeliggjort sitt program. Som de skriver på hjemmesiden sin: «Vi ønsker å lage teater som er aktuelt, og som røsker tak i hjerterota og lattermusklene – samtidig! Utover dette har vi ikke noen regler. Det er jo tross alt bare teater, så det spiller ingen rolle».
Mens jeg opplevde det komiske aspektet som nærmest totalt fraværende fra «ERLIK»s makabre historie, og heller ikke helt oppfattet det aktuelle ved forestillingen, er begge deler bærende elementer i «Verdens mest politisk korrekte menneske» - en vittig, skarp og for mange sikkert ganske kontroversiell politisk satire.
Handlingen utspiller seg hos det unge paret Erik (Eirik Hallert) og Katrine (Karoline Bentzen) der homofile Inga (Ingvild Kristin Kirkvik) nylig har flyttet inn. De er alle tre opptatt av å føre en politisk korrekt tilværelse med et minimalt og miljøvennlig forbruk, og i åpningsscenen har Inga nettopp vært på «dumpster diving» i containeren til nærbutikken Rema, der hun har funnet nok kastet mat til å leve av i en uke og vel så det. Erik er litt irritert ettersom han hadde avtalt med butikksjefen at alt spiselig skulle leveres til Fattighuset. Han gir også klar beskjed til Inga at selv om bananene hun fant i containeren, var kastet, må hun ikke finne på å spise dem, og Katrine støtter ham når hun forklarer at hun «er prinsipielt imot å spise noen produkter som bidrar til klima- og miljøutfordringer».
Vi følger de tre politiske idealistene gjennom en rekke morsomme numre der det nærmest i revystil drives gjøn med dagens korrekte tenkemåte. Men så en dag må Katrine og Erik også gi husrom til en fremmedkulturell mann (Egzon Neziri) som Inga mener er en flyktning hun har reddet fra drukningsdøden. Etter hvert oppstår en rekke problemer. Som forfatterne selv skriver i sin annonseringstekst:
«er det å være såkalt politisk korrekt det samme som å være et godt menneske? Klarer de å gjøre verden til et bedre sted og hverandre til bedre mennesker? Svaret er nei».
Ingen tvil om at det er et aktuelt og brennbart tema Spiller ingen rolle tar opp, og jeg opplevde den politiske satiren som spesielt treffsikker i første del. Selv om de også har en del gode poenger i behandlingen av flyktningspørsmålet i annen del, lykkes de ikke like godt i å få meg til å oppleve at det virkelig eksisterer en konflikt mellom norsk politisk korrekthet og allmennmenneskelighet. Her burde de nok ha arbeidet mer med teksten.
Når det er sagt, innfrir Spiller ingen rolle med «Verdens mest politiske korrekte menneske» de forventningene jeg hadde til kompaniet etter «ERLIK». De har virkelig gjort et skikkelig sprang fremover. Men de bør kanskje sørge for også å ha en regissør i neste forestilling: Her var det de tre tekstforfatterne selv som hadde regien, og det resulterte i en god del overspill. Egon Nilsen, som viste seg å være navnet til «flyktningen» Egzon Nezriri spilte, behersket derimot sin rolle fullt ut: – kanskje fordi han som døvstum karakter ikke hadde noen replikker å rope fram?
Din kommentar:
Forestillingens plakat